Den norske ambassaden i Seoul har oversendt NORLA en invitasjon til å delta i en internasjonal illustrasjonskonkurranse i Korea. NBU vil med dette gjøre konkurransen kjent for våre medlemmer.

Nami Concours har som mål å oppmuntre kunstnernes kreativitet og bidra til å fremme kvaliteten på illustrasjonene i bildebøker. Det blir organisert annethvert år på Nami Island, og er sponset av Ibby H.C. Andersen Award.

Mer om konkurransen og vilkårene:

«Nami Concours is back!

In 2013, Nami Concours – the main project of Nami Island International Children’s Book Festival in order to encourage the world’s picture book illustrators to create high quality of works – went with a bang by receiving 619 entries from 42 countries.

Junko Yokota, a former jury of Hans Christian Andersen Awards, Caldecott Medal, Newbery Medal and Astrid Lindgren Memorial Award was appointed as a jury president. In addition, Zohreh Ghaeni, a former jury president of Hans Christian Andersen Awards; Anastasia Arkhipova, internationally renowned Russian illustrator; Yusof Ismail, Malaysia’s best illustrator; Roger Mello, Brazil’s representative illustrator; Byungho Han, Korean illustrative pioneer; and Weesook Yeo, Director of the National Library for Children and Young Adults also participated in judging session as jurors.

7 international jurors were surprised by the number of entries to Nami Concours despite being inaugural and excited to see thousands of high quality illustrations wait to be reviewed. At the end of the two-day intensive judging process, 29 illustrations were selected as winners. Those winning works were included in Nami Concours Catalogue and showcased at Bologna Children’s Book Fair 2013, Nami Island International Children’s Book Festival 2013 and USBBY Conference 2013 so far. Also, there will be a series of exhibitions at the National Library for Children and Young Adults in Korea next March and IBBY Conference in September, 2014. Along with organising big and small promotional events, Nami Concours International Secretariat is committed to become a platform for talented international picture book illustrators who are seeking for a chance to be recognised on the global level.

Again, the 2^nd edition of Nami Concours calls for picture book illustrations. Unlike the 1^st edition, participants are asked to upload a high-resolution digital version of original illustrations to the official website of Nami Concours (www.namiconcours.com) during the submission period that is 1 July 2014 to 30 September 2014. With a new submission system, increased number of participation is expected since concerns and pressure to send original illustrations to overseas has been resolved. Thus, please make sure to submit entry in time abiding by the rules and conditions of Nami Concours which also can be found on the Nami Concours official website.

Nami Island, the sponsor of Nami Concous, is also honourably sponsoring Hans Christian Andersen Awards. Before that, Nami Island is one of the most representative tourist destinations not only in Korea but also in South East Asia which invites 2.7 million visitors from 120 countries a year. The island that used to be discarded and barren had been transformed into a recreational forest since 1965 by planting a variety of trees, flowers and vegetables to succeed the will of the founder, Byung-do Minn. Moreover, since Woo-hyon Kang who is a former designer, illustrator and environmental activist was inaugurated as a CEO in 2001, the island has been serving as a cultural platform. Now, Nami Island is delivering the scent of nature to those who are worn out by city life and serving as an enthusiastic supporter of artists. By providing them with a full range of opportunities for interaction with the public, source of artistic inspiration, collaboration and residency programme, Nami Island is offering a wide spectrum of experiences to people from diverse backgrounds.

Indeed, Nami Island is a melting pot of culture and arts. Additionally, there are much more initiatives by Nami Island that have been little known to many and those projects are open to anyone in terms of collaboration opportunity. Nami Concours can be a good start for sure.

Get ready for so many wonderful things ahead!

For more information, please visit the Nami Concours official website at www.namiconcours.com

Ein bibliotekar er ein person som låner ut bøkene våre. Som les bøker og gjev råd. Kva førestellingar  har så folk flest om ein bibliotekar? Kva med framtidas bibliotek og bibliotekarar? Er litteraturhusa noko heilt anna enn bibliotek?

Dette er spørsmål Mariann Schjeide, biblioteksjef i Ålesund, tar opp i ein artikkel i den nye utgåva av tidsskriftet Syn og Segn. Ein forkorta versjon av artikkelen står på trykk i Dagbladet.

Schjeide skriv:

Han har tatt på seg flørteblikket no, og etter ein ny sup av vinglaset seier han: «Verkeleg? Bibliotekar? Du ser ikkje ut som ein bibliotekar.» Nok ein gong blir eg både litt fornærma og litt smigra. Men eg vel å la smigeren søkke inn, og seier så etter den første søte kløa: «Og korleis ser så ein bibliotekar ut?»

Meir om bibliotekarmyten:

Å vere bibliotekar er framleis nokså mytebelagt. Ein opplever mellom anna å vere den personifiserte kjelda til dårleg litterært samvit hos andre, i tydinga at mange folk kjenner på seg at dei får lese for lite. Men kven bryr seg om kva lånarane les? Ikkje eg! Som bibliotekar får eg også ofte spørsmålet om kva eg les akkurat no. Ofte er svaret mitt: «Ingenting.» Eg les nemleg ikkje heile tida. Å innta rolla som bøkenes moralske vaktar passar svært få bibliotekarar. I staden lyttar vi interesserte til orsakinga.

Ho ønskjer formidlingsglade bibliotekarar:

Det har oppstått eit omgrep blant bibliotekarar etter at Lom folkebibliotek, årets bibliotek i 2013, innførte det: «Vi skal snakke bøkene ut av hyllene!» Og det fungerer. Vi ser at det som blir snakka om, det blir også utlånt. Gløym djuptgåande litterære analysar, det er mindre viktig. Norske bibliotek treng formidlingsglade bibliotekarar. Eg ønskjer meg glød, lidenskap, det ekte, for ikkje snakke om det ektefølte. Vi skal lokke fram leselysta og lesegleda til den alminnelege mann og kvinne -  og born!

Og så var det litteraturhusa, der artikkelforfattaren viser til ein Twitterdiskusjon:

… og eg blir mildast talt forundra når eg ser kva einskilde kan få seg til å påstå på tilmålte 140 twitter-teikn. Eg siterer nokre: «Biblioteka står for stille formidling, litteraturhusa for debatt, diskusjon og arrangement» eller «Biblioteka skal primært drive med katalogisering og gjenfinning».

Den lange artikkelen om dette og meir kan du lesa i Syn og Segn, den forkorta versjonen finn du på dagbladet.no

”Jeg hører på masse, masse gode samtaler mellom mennesker. Jeg ler og griner om hverandre. Og jeg tenker sånn: Wow, shit, livet er så intenst, liksom. Man får høre mye deep shit her man sitter og følger med på folk. Mennesker er ålreite så lenge man har dem litt på avstand. ”.

For å pynte litt opp på bloggposten legger jeg ut et fotografi  stjælt fra nettet. Hvorfor jeg har valgt et fotografi av rotter skjønner dere når dere har lest boka.

Da er vi i gang!

I forbindelse med Bokbloggerprisen 2013 er Fugletribunalet skrevet av Agnes Ravatn nominert i romanklassen. I dag starter samlesningen av boka, og vi skal rette fokus mot romanen, tematikken og forfatteren i måneden som kommer. Mange godbiter i vente! På Norske Bokbloggere sin nettside kan du lenke inn din omtale av boka, enten du leser denne måneden, eller hvis du har lest og skrevet om boka tidligere.

Forfatteren er fra Rogaland, og er pur ung; født i 1983. Fugletribunalet er hennes andre roman. Hun debuterte i 2007 med romanen Veke 53. I tillegg har hun skrevet flere essaysamlinger, og hun er fast spaltist i Dag og Tid, samt Dagbladet.

Fugletribunalet er en roman om skam, skyld og soning. Den har blitt svært godt mottatt av lesere og kritikere. «Stilsterkt og flott fortalt om to ruskete sjeler under samme tak,» skriver Maria Årolilja fra Adresseavisa. «Romanen sitter igjen som en elektrisk ladning under huden,» skriver Thea Urdal i Dagsavisen. »Avslutningen slår bokstavelig talt kloa i deg,” mener Cathrine Krøger i Dagbladet, og Bernhard Ellefsen i Morgenbladet skriver: «Vi venter liksom på at noen skal smelle til henne i bakhodet med et frossent lammelår,» og sikter til hovedpersonen i boka, og ikke forfatteren.
Vel, hvis du ikke var nysgjerrig på boka på forhånd, så ble du det vel nå?

Foto: Agnes Brun

Samlaget presenterer boka på denne måten:

TV-programleiaren Allis Hagtorn forlèt mann og jobb etter ei offentleg sexskandale og byrjar som hushjelp for Sigurd Bagge, ein mann i førtiåra. Ho skal servere han tre måltid dagleg, halde orden i hagen og elles la han vere i fred. Allis går frå å vere på alles lepper til å bli heilt anonym. Til å begynne med omfamnar Allis den nye situasjonen som ei mulegheit til å starte på ny, men det tar ikkje lang tid før fascinasjonen for Sigurd Bagge dominerer livet hennar. Etter kvart som dei kjem nærare kvarandre, blir det avgjerande spørsmålet: Kven er Sigurd Bagge, og kva vil han med Allis?

I eit avsidesliggande hus ved havet har to menneske søkt eksil. Begge har ein løyndom og eit ønske om å sone. Den eine ber på skam, den andre skuld. Kva må til for å kunne starte på ny?

Fugletribunalet har vunnet P2-lytternes romanpris.

I denne mandagsspalten finner du større eller mindre nyhetssaker som på et eller annet vis har noe å gjøre med bøkenes verden. Alle boknyhetene jeg har skrevet om finner du her.

Margit Sandemo. Foto: Lars Eivind Bones via dagbladet.no.

- Hvordan skal egentlig Margit Sandemos forfatterskap vurderes?

- Om nordisk krim.

- Things Fall Apart av nigerianske Chinua Achebe er blant bøkene på Amazons liste over 100 bøker som må leses.

- Blir Akademika solgt?

- Kina blir æresgjesten på BookExpo America 2015.

- Bestselgere skyver bredden ut av bokhyllene, mener Arve Juritzen.

Gert Nygårdshaug og Magne Lyngner. Foto: Endre Vellene, via dagbladet.no.

- Mengele Zoo av Gert Nygårdshaug skal bli film – men ikke på norsk.

- Skolebøker som ikke holder mål vil ta knekken på utdanningen i Kenya, skriver Caroline Wambui.

- 20 ting du ikke vet om Dr. Seuss.

- Fifty Shades of Grey har nå solgt over 100 millioner eksemplarer verden over.

- Her kan du få hjelp til å lese fortere.

- Forleggerforeningen gjør etiske kjøreregler for sakprosa til en del av sine vedtekter.

Signerte utgaver av Mein Kampf. Foto: AP, via huffingtonpost.com.

- To signerte utgaver av Mein Kampf gikk under hammeren ved et auksjonshus i Los Angeles i forrige uke.

- 10 ting bare ekte Ringenes Herre-fans vet.

- I løpet av våren blir 100 eldre bøker tilgjengelig som e-bøker.

- Rennesøy folkebibliotek frykter at kulturkutt vil føre til lesestopp hos barn og unge.

- Da Lynn Shepherd skrev et innlegg om at JK Rowling burde slutte å skrive, lot ikke reaksjonene vente på seg. Her er en.

- Franske bokhandlere poserer nakne i støtte til barneboka som har gjort politikere opprørte.

Chimamanda Ngozi Adichie. Foto: David Levenson via theguardian.com.

- Nigerianske forfattere fordømmer den nye anti-homoloven.

- Litterære sjangre er i fri flyt.

- Forfatter Stieg Larsson etterforsket drapet på Olof Palme.

- Her kan du høre 15 litterære ikoner lese fra sine egne verk.

- I løpet av de neste tiårene vil antikkens viktigste litterære verker bli å finne på norsk.

- Folk som er interessert i afrikansk litteratur bør holde et øye med lesesirkelen i The Atlantic i Mars.

Yahya Hassan. Foto: Gorm Branderup, via jyllands-posten.dk.

- Yahya Hassan skulle egentlig ha vært på et litteraturarrangement i København for å motta en litteraturpris i forrige uke, men reiste heller til Kiev. Han rapporterer tilbake i diktform.

- Har du tilfeldigvis blitt litt ekstra nysgjerrig på litteratur fra Ukraina den siste tiden? Sjekk denne lista.

- 10 spennende navnløse protagonister.

- Jane Austen vs Emily Brontë: hvem vinner?

- Siden lengde ikke er noe tema for e-bøker, hva med å tenke litt nytt?

- Hvorfor er så mange kvinner interesserte i drapsmenn? En krimforfatter forklarer.

Siden Amazon lanserte boksingler i 2011, har det digitale litterære kortformatet spredd seg. Ebok.no skryter på seg at de er først ute her til lands. Det stemmer ikke, men mye mulig vil den heldigitale bokhandelen bidra til å skyte fart i salget av boksingler i Norge.

Boksingler har blitt en del av det litterære landskapet også i Norge, vi har blitt vant til å si ordet på norsk. Det ingen visste hva var for et par-tre år siden, er nå en selvfølge i enhver elektronisk bokhandel med respekt for seg selv.

Ebok.no formidler nå artikler fra magasinet Plot, og det er en ny måte å tenke bokhandel på, dermed legger de seg ut i konkurranse om leserne sammen med avisenes magasinartikler som er til salgs i forskjellige formater, VG+ for eksempel.

Denne digitale bokhandelen har nå en egen seksjon for singler. Først kom novellene, Tore Renbergs «Familien Helgevoll fra Storhaug» for eksempel. Vi finner også historier av Merete Lindstrøm og Håvard Syvertsen.

Like kommersielt smart som kreativt er det at kortkrim presenteres spesielt, med noveller av kjente forfattere som Hans Olav Lahlum og Fredrik Skagen.

Men Ebok.no er ikke først ute, langt i fra, faktisk. Gyldendal forlag lanserte allerede i 2011 digitale korttekster i mobilappen Kortlest, der blant annet Lydspor-serien forlaget laget i samarbeid med Vinduet ble publisert parallelt i app og ebokhandel. Dette var et oppfinnsomt grep i forlagsverden, hvor Susanne Sundfør skrev turnédagbok, Frode Grytten skrev om bandet Dexy´s Midnight Runners og Martin Bjørnsersen skrev konsertanmeldelsesboka «Terningkast Ultra».

Tekstene er fremdeles i ebokhandel, men appen ble lagt ned.
- Ja, det var synd, skriver Harald Fougner, redaksjonssjef for digitale utgivelser i Gyldendal i en samtale med NRKbok på Twitter. – Den var jo et hjertebarn. Men det var veldig mye jobb og kostnader forbundet med den og for lite lesing.

Innovasjonen har sin pris, det vil si: Den koster. Men forlaget har absolutt ikke gitt opp.
- Nå satser vi på å utvikle bedre formater og bedre distribusjon sånn at vi kan få ut slikt sammensatt inhold i bokhandelen.

Har dere konkrete planer om litterære singler på gang?

- Vi gir jo ut noveller også (som alle andre) og så er det noen andre prosjekter som ligner, svarer Fougner.
- Vi jobber også med poesifilm av enkeltdikt, sammen med Gasspedal Animert. Men vi kommer nok til å gi dem ut samlet. Men, det hadde jo egentlig vært fint med flere Lydspor. Jeg har jo også trua på berikede eboksingler, der man kan bruker soundbites og sånn.
(Her hektes Vinduet-redaktør Audun Vinger på Twittersamtalen og bekrefter at det er en god idé. De får også heiarop fra andre brukere, så her kan det være det skjer noe.)

- Det som inspirerte meg i sin tid var det amerikansk forlaget Byliner, som gjør veldig fine ting, utdyper Fougner.
- Blant annet har de samarbeid med ekstremt kule Public Radio International som blant annet gir ut programmet This American Life.

Stadig flere noveller er å se digitalt, som Fougner sier. Og etterhvert som det har blitt enklere å publisere i e-format, utvides også tilbudet. Forlaget Trolltekst la ut flere boksingler i fjor, blant annet essayet Oppdra folket av Bjørn Stærk om Sverige og den manglende debattkulturen der.
«Vi har tro på konseptet», skriver forlegger Nils Gullak Horvei i bloggposten «Hvorfor e-boksingler?. «Analogien til fortidens vinylsingler er åpenbar. Noen av de engelskspråklige e-boksinglene har hatt et eventyrlig salg.»

Nå lanserer Trolltekst et spennende digitalt korttekst-prosjekt, Jernburet – en føljetong av Asle Toje, som umiddelbart vakte interesse blant NRKboks kritikere.

Du kaller dette prosjektet for en «serieføljetong», hva er det, Nils Horvei?

- Det er altså planlagt i fem utgivelser med to tekster i hver som vi kaller a- og b-side, som en dublett. Serien er ment å å gi aktuelle riss av Europas noe dystopiske tilstand etter finanskrisa. Det handler ikke bare om arbeidsledighet og økonomi, men også om en identitetskrise kulturelt i en tid der barnefødslene synker dramatisk i mange europeiske land, og hvor den utenlandske andelen av befolkningen stiger raskt.

Er hele serien klar eller lages den episodevis?

- Det konkrete innholdet i de resterende singlene er ennå ikke klart. Det eneste vi vet er at neste utgivelse som kommer om en drøy måned vil innholde en a-side med et intervju med Thilo Sarrazin og at b-siden vil være en reisebeskrivelse fra Ungarn. Forøvrig har vi som bonus med lydfiler der Asle Toje selv leser tekstene.

Boksingelbølgen har sogar et anstrøk av papir. Flamme forlag står bak kultfenomenet Singelklubben, som sendes ut til medlemmer (ikke abonnenter) i posten like etter at de er stiftet sammen på bakrommet. Første utgivelse kom i 2008 og for eksempel er Nils-Øivind Haagensen sa (jeg er i himmelen når jeg ser deg glad), et 12 siders dikt, utsolgt for lenge siden og finnes bare i enkelte velassorterte bokhandlere.

Kva skjer med norske barne- og ungdomsbøker i bokhandlane? Blir dei fleste titlane kvalte av nokre få bestseljarar? Er dei store bokkjedene årsaka til ein strømlinjeforma marknadspolitikk? I eit innlegg i Dagsavisen i januar skreiv NBU v/Bjørn Ingvaldsen at talet på titlar som blir kjøpte inn av kjedene er lågt og synkande. Og det visest naturlegvis på utvalet i bokhandlane. Vi har sjekka med nokre bokhandlar i Oslo, Ørsta og Lillehammer.

Av Elen Betanzo og Magnhild Bruheim

I Norlibokhandelen i Ørsta har dei nettopp snudd om på det meste, fordi kjeden vil ha 10 på topp-hyller og hyller med Nyheiter. Eine 10 på topp-hylla viser dei 10 mest populære barne- og ungdomsbøkene. Dei fleste som står der, tilhøyrer seriane Dustedagboka og En pingles dagbok og andre bestseljarar.

- Vi prøver å ha inne bestseljarane, det folk spør etter, seier butikksjef Gerd Ertesvåg. – Det er kjeden som fordeler, så vi er bundne av det, kjedebøkene må vera inne, vi skal også ha klassikarar. Når det gjeld andre bøker, så kan vi velja sjølve.

- Kva med smalare eller meir ukjente bøker?

- Vi har inne berre eit utval bøker. Som bokhandel skal vi selja, å ha inne bøker som ikkje sel, er ein risiko. Men når folk spør etter bøker vi ikkje har, så kan vi skaffe dei i løpet av tre dagar. og kundebestilling er ei ordning som fungerer bra.

Ertesvåg meiner dei har eit godt utval av utstilte bøker for barn og ungdom, i alt 36 hyller. Kjedebøkene skal vera synlege, men dei kan også stille ut bøker dei sjølve vel. Som bokhandel i Ivar Aasen-land vel dei til dømes å ha ei hylle med nynorskbøker.

Ark Solli plass

Dagleg leiar i bokhandelen Ark Solli plass, Nan Espeseth, seier at dei har lyst til å bestemme mykje av utvalet sjølve, men det er ikkje alltid dei har plass til det, og da må dei vurdere kva dei skal ta inn. I delar av året er bokutvalet styrt meir frå sentralt hald enn andre gonger.

– Jeg tror mye handler om hvor god plass man har i butikken, og hva daglig leder eller fagansvarlig velger ut selv, hva de har lyst til å satse på. Jeg har jo mine favoritter som jeg stiller frem uansett. Og selv da jeg jobbet i en mye mindre butikk enn dette, var det ikke vanskelig for meg å selge de bøkene som jeg selv var begeistret for.

Espeseth fortel at butikkane ofte får besøk av seljarar frå forlag. Viss dei er flinke til å snakke om ei bok, smittar entusiasmen ofte over på butikktilsette. Slik oppstår dominoeffekt.

– Hvis selgeren er gira på en bok, og klarer å få oss i butikken gira på en bok, så er det lettere for oss igjen å selge boka til kundene, sier hun.

– Jeg mener dessuten at det er mye som er opp til forlagene her. Hvis ikke forlagene synliggjør og satser, er det ikke lett for oss å følge med på hva som kommer ut. Det er ikke alltid man vet hva som kommer til å slå gjennom, og det får man jo heller ikke vite før man satser. Hvis forlagene ønsker seg flere bøker av norske barne- og ungdomsbøker i butikk, så må også de jobbe for å synliggjøre disse bøkene overfor oss som jobber i bokhandel.

Norli i Universitetsgata

Større bokhandlar har betre plass og kan ha fagansvarlege for eigne avdelingar. Det gjeld Norli i Universitetsgata i Oslo. Der er Siri Møllendahl fagansvarleg for barne- og ungdomsavdelinga, og det er ho som styrer det som blir gjort i den avdelinga.

Siri Møllendahl hos Norli

- Selvfølgelig utkvoteres bestselgerne til butikkene, og de må man jo også fronte. Men bortsett fra det så har vi det ganske fritt. Hvis jeg for eksempel ønsker å lage en vindusutstilling på en bok, så kan jeg gjøre det. Det gjorde jeg nå i sommer, jeg stilte ut en norske barnebok som heter Fugl av Lisa Aisato. I tillegg har vi vanligvis to bord, eller torg som vi kaller det, i barne- og ungdomsavdelingen, hvor vi eksponerer titler.

- Hvor mye er styrt ovenifra når det gjelder hva som ligger på slike torg?- Kjedekontoret avtaler innkjøp av bestselgerne direkte med forlagene, så de har vi jo alltid mange av, og som regel ligger disse bestselgerne alltid på torg. Men jeg har jo plass til å eksponere andre titler enn det også. Da tar jeg gjerne fram det jeg synes er bra.

- Hva er mengdeforholdet mellom bestselgerne som innkjøpes fra kjedekontoret, og de bøkene som du selv velger ut?

- En pingles dagbok vil alltid selge godt, så da tar jeg gjerne inn hundre eksemplarer av den. Men jeg har jo hatt mange bestselgere i denne butikken som ikke har ligget på landets bestselgerlister heller, fordi jeg liker dem så godt og derfor anbefaler dem. Til jul, for eksempel, hadde jeg fremme boka Brune av Håkon Øvreås. Den forelsket jeg meg helt i, og solgte veldig godt av den. Den lå på ti på topp i vår butikk lenge. Fugl solgte vi også mye av. Og Hullet av Øyvind Torseter solgte jeg haugevis av. Den selger fortsatt jevnt og trutt.

Gravdahl bokhandel, Lillehammer

Hos Gravdahl bokhandel i Lillehammer er godt som ingenting styrt ovanfrå. Her er det ingen 10 på topp-reol. Butikken er ikkje med i nokon stor kjede, det finst fire Gravdahl-bokhandlar, ein i Lillehammer og tre på Hamar.

Christin Kramprud hos Gravdahl

- Vi kjem fram til innkjøp i fellesskap, seier butikksjef Christin Kramprud. – På større innkjøp samarbeider vi med Norli, elles diskuterer vi med eigaren på Hamar.

Bokhandelen har breiddeabbonement, det vil seia at dei får det som kjem ut frå forlaga som er medlem i Forleggerforeningen. Men kva satsar dei mest på å gjera synlege?

- Vi må stille ut bestseljarar, for å vise at vi har bøker som folk spør etter, seier Kramprud. – Men ein del bøker stiller vi ut fordi vi har vorte begeistra, det gjeld til dømes Ole Robert Sunde si bok «Hvorfor er vannet vått». Vi syntest boka var fin, derfor fronta vi den, det førte til godt sal og vi måtte tinge fleire. Naturlegvis får vi ikkje stilt ut alle bøkene våre, mange står med ryggen ut.

- Ein  fordel ved å ikkje vera med i større kjede, er at vi står friare til å fronte dei bøkene vi vil, vi kan snu oss raskare, og kan enklare satse på lokale forfattarar.

Kva kan gjerast?

Kva kan så bokhandlarane gjera for å få norske barne- og ungdomsbøker til å nå ut?

Siri Møllendahl: – For å forsvare dem som jobber i bokhandel: Vi har fryktelig mye å gjøre. Kanskje spesielt i de butikkene som ikke har fagansvarlige, og hvor de ansatte kanskje har ansvar for både kokebøker, barnebøker, sakprosa, ja, alle varegrupper, egentlig. I en slik situasjon er det begrensa hvilken oversikt man klarer å ha. Og vi må jo lese på fritiden vår, vi får ikke noe tid til å lese og sette oss inn i ting på jobb. Hvis man har ti varegrupper og skal være oppdatert på alt, så blir det det er et veldig stort arbeidspress hele tiden.

- Jeg synes jo at også forlagene har veldig mye fokus på bestselgerne, da. Men dette er en sammensatt problemstilling. Det er ikke nok fokus på barne- og ungdomsbøker i mediene, det er nok ikke fokus fra kjedekontorene, og så har vi i tillegg den pressa arbeidssituasjonen som en bokhandelansatt veldig ofte er i. Når det utkommer rundt 600 barneboktitler i året, sier det seg selv at det blir ganske vanskelig å klare å holde oversikt over alt.

Christin Kramprud: – Her i bokhandelen har vi Barnas lørdag ein del laurdags formiddagar kl 11, da kan vi ta fram dei mindre kjente bøkene. Elles kan vi vera flinke til å snakke om og anbefale bøker. Vi kan foreslå våre favorittar til folk. Noko av det finaste med jobben vår er å finne riktig bok til riktig person.

Ark Solli plass

Bokhandelkjedene

Kva så med bokhandelkjedene, dei som bestemmer kva som skal kjøpast inn og gjerast synleg.

NBU har snakka med Marit Grue, som er kategoriansvarleg for barne- og ungdomsbøker i ATK. Det betyr at ho har hovudansvar for sentralt innkjøp av barne- og ungdomslitteratur. I dette intervjuet blir det vist til innlegget til Bjørn Ingvaldsen i Dagsavisen.

Hvilke barne- og ungdomsbøker er det som blir synliggjort i Ark-butikkene? Og hvordan blir de synliggjort?

Vi har et bokråd som velger ut hvilke bøker vi skal satse på sentralt. Av alle bøkene vi får presentert velger vi ut ca. 10 prosent som vi gjør noe med sentralt.. Bokrådet er sammensatt av bokansvarlige fra ulike butikker, både små og store, som er fordelt utover hele landet. Når vi velger ut bøker ser vi på forfatternes salgshistorikk, vi kjenner på magefølelsen og prøver å gå for en viss bredde. Vi leser også mange av utgivelsene før vi tar en avgjørelse. De bøkene bokrådet velger ut, satses på sentralt og får plass   i alle butikkene våre. De kommer på nyhetsbrev og vi informerer hver enkelt bokhandel om bøkene. De bøkene vi ikke satser på sentralt, står butikkene fritt til å gjøre noe med lokalt.

Det er flere av de store butikkene som har et godt utvalg av barnebøker, men mange av de små butikkene har et veldig snevert utvalg med stor vekt på utenlandske titler og bestselgere. Hva tenker du om det?

I Ark legger vi ingen føringer for hva butikkene våre skal selge, utover det som er tatt med i sentralstyrte kampanjer. Butikkene står fritt til å kjøpe inn det de vil. Men en del av våre mindre butikker oppleves nok som mer sentralstyrte, fordi de har mindre areal og mindre plass til bøker. De står fritt til å gjøre kjøpe inn det de vil, i tillegg til det som er på kjedekontorets kampanjer, men det blir kanskje vanskeligere for dem.

Jeg mener også at sentralstyring har en verdi for små butikker, fordi vi også kjøper inn titler sentralt som vi ønsker å satse på, og som det ikke er sikkert de mindre butikkene ville tatt inn selv. Små butikker er ofte enda mer avhengige av å ha bare bøker som garantert selger i hyllene, de trygge og safe bøkene.

Hvilke smalere titler har dere for eksempel tatt inn sentralt?

I 2013 tok vi ut Spranget av Heidi Sævareid, fordi det var flere i bokrådet som hadde lest og likt den, og som gjerne ville satse på den. Dette er en smal bok som en liten butikk kanskje ikke ville tatt inn hvis den ikke ble satset på fra kjedekontoret. Et annet eksempel er Barna som forsvant av Lars Joachim Grimstad. Han er debutant, og vi satset ikke på den med en gang, men da den ble nominert til barnebokprisen vår, tok vi den inn sentralt, og hans neste bok er en stor satsning for oss. Vi tok også ut BianShen av debutanten Torbjørn Amundsen i fjor.

Hvilket ansvar har Ark for å løfte frem norsk barne- og ungdomslitteratur?

Vi har et ansvar på lik linje med andre bokhandlere, såklart. Og vi prøver jo å ta med nye norske barnebøker i våre felles sentrale satsninger. I tillegg har vi Arks barnebokpris, som er en pris for utelukkende norske barneboktitler i kategorien 8-12 år. Denne prisen utløser salg av og oppmerksomhet omkring norske barnebøker. Denne prisen har vært med på å løfte fram flere debutanter. Men barnebokmarkedet er vanskelig. Det er et konservativt felt, og folk vil gjerne ha Karsten og Petra og for eksempel Egners klassikere. Det er ikke det enkleste marked å nå gjennom med noe nytt i.

Har du noen innspill til Bjørn Ingvaldsens innspill generelt?

Vi ser en dreining i hele bokmarkedet mot mer salg av oversatt litteratur, og vi har alltid hatt oversatte serier for barn og ungdom som har solgt godt, slik som Hardyguttene og Frøken Detektiv. Det er heldigvis også flere eksempler på norske barne- og ungdomsforfattere som skriver serier som fenger og selger godt, både Nina Grøntvedt, Bjørn Sortland, Sigbjørn Mostue og Jo Nesbø er slike forfattere. Vi ser faktisk en økning i salget av barnebøker, og det må jo være positivt.

Norli Ørsta

Les også: Trenger vi bokhandlene? Intervju med Sigbjørn Mostue om denne saka.

What is the point of dying? (...) Tell me what good comes of all that bloodydamn sadness. (...) Dying for a cause doesn't do a bloodydamn thing. (...) It just stole away a father and a husband. So what is life isn't fair? If we have family, that is all that should matter.

Man cannot be freed by the same injustice that enslaved it.

Personally, I do not want to make you a man. Men are so very frail. Men break. Men die. No, I’ve always wished to make a god.

Look into yourself, Darrow, and you’ll realize that you are a good man who will have to do bad things.".... “See. That’s what I don’t get. If I am a good man, then why do I want to do bad
things?” 

All wounds heal. Even these.
That's a lie." I tell him.
I'll never be healed of xx. That pain will last forever.
Some things do not fade. Some things can never be made right.

Laws are silent in times of war

NRKBok tvitret en teori her om dagen:

Teori: I norske romaner er det skrevet noe om været allerede i første avsnitt. Stemmer det i den boka du leser nå?—
  (@NRKbok) February 26, 2014

Dette måtte undersøkes, så jeg plukket opp et knippe av de nærmeste romanene skrevet av norske forfattere:

Øya lå litt gjemt blant holmer og skjær, men likevel åpen for vind fra både vest og øst.
- Første avsnitt, fjerde setning i Istimen av Helle Cecilie Natholmen

Det er tynget av klatreplantene som har samlet snø på stilkene, bladene. Flere kilo snø, antar Fvonk, trekker de tynne tresprossene ned.
- Andre avsnitt, andre setning i Fvonk av Erlend Loe

Regnet hamret mot ruten. Været oppførte seg som om det ville inn.
- Første avsnitt, første setning i Fred i tusen biter av Anneli Klepp

I stille vær, eller når vinden sto fra rett kant, hørte han duren fra fylkesveien.
- Andre avsnitt, første setning i Hanegal av Lars Ove Sæther

Dante Alighieri var bare ni år da han møtte henne første gang, og Beatrice Portinari, som da var åtte, ble forelsket i ham det øyeblikket hun så ham, en vindfull og ikke helt vakker dag utenfor domkirken i Firenze i 1274.
- Andre avsnitt, første setning i Leksikon om lengsel av Hilde Østby (dette er etter innledningen, altså begynnelsen på leksikonet)

Peder Jølsen sto i høstsolen, øverst oppe i alléen og tenkte.
- Andre avsnitt, første setning i Drømmen og hjulet av Jens Bjørneboe

Eg steig opp på eit av oljefata og vende ansiktet mot den stigande sola. Ho steig stadig høgare over haugane med jernskrap og skrot, la ein fotsolefarge på høgdedraget som kasta lange og svalande skuggar.
- Andre avsnitt, første setning i Fiolinane av Jan Roar Leikvoll

Det betydde at klokken snart var seks på ettermiddagen, og der lød signalet; et tungt støt som ble presset ut av båten og liksom videt seg ut, for deretter å smuldre på vei opp mot den blå himmelen.
- Første avsnitt, andre setning i Elias og Emilie av Stein Erik Lunde

Det blåser.
Første avsnitt, sjette setning i Det bestandige av Ellen Mari Thelle

Han gned skoene mot fortauet og liksom brøyta seg vei, hodet lå lavt mellom de høye, spisse skuldrene, som om han slet seg fram i sterk motvind og måtte bruke alle krefter, men dette var bare en stille ettermiddag i mai, lørdag var det også, og himmelen over Marienlyst var blank og blå og rullet sakte som et digert hjul mot skogene bak byen.
- Første avsnitt, sjette setning i Halvbroren av Lars Saabye Christensen

Det er vått på gulvet, leirete skomerker og brun snø. Jeg kikker ut gjennom fronten av T-banen, ser bare snø.
- Første avsnitt, andre setning i Furuset av Linn Strømsborg

________________________________________________________________

Tja, dette ser jo ganske påfallende ut? Egentlig ikke. Jeg kikket nemlig i 30 bøker. I min uhøytidelige test var det godt under halvparten – nesten bare en tredjedel – som hadde referanse til været i de første to avsnittene – enda færre som snakket om været i det aller første. Men er det mye allikevel? Jeg måtte sjekke like mange utenlandske.

________________________________________________________________

Denne ettermiddagen kommer det til å falle et lett sommerregn over byen.
- Første avsnitt, tolvte setning i Og alt skal være kjærlighet av svenske Kristian Lundberg

Den morgenen var det vått og uvanlig kaldt for årstiden, men Juliet forsøkte å ikke ta det personlig.
- Andre avsnitt, første setning i En oversikt over forsvunne ektemenn av britiske Natasha Solomons

Den dypblå morgenhimmelen var ren og klar den dagen livet mitt skar ut av kurs. Det var en skarp og kald fredag, uken før Thanksgiving.
- Første avsnitt, første setning i Kunsten å være den man er av tyske Jan-Philipp Sendker

Ute regnet det, og vanndråper sitret fortsatt som den sarteste dugg på pelskåpene til enkelte av damene der inne.
- Første avsnitt, andre setning i Liv etter liv av britiske Kate Atkinson

Jeg gikk langs rekkene av bøker i Karlovagatens antikvariat, fra tid til annen kikket jeg ut gjennom butikkvinduet, det snødde tett.
- Første avsnitt, første setning i Den andre byen av tsjekkiske Michal Ajvaz

Akkurat som i går vil den strålende solen stige opp og gå ned over byen Gatlin uten å bry seg med å lage så mye som en liten bris.
- Første avsnitt, tredje setning i Vakkert Mørke av amerikanske Kami Garcia og Margaret Stohl

Et vinddrag presset røyken ned over vannflaten og førte med seg den stramme lukta av kullrøyk.
- Andre avsnitt, femte setning i Krabbeskipet av japanske Takiji Kobayashi

Det må ha vært en fruktselger i nærheten, for duften som drev gjennom den fuktige luften minte meg om å bite i en plomme.
- Andre avsnitt, fjerde setning i Jeg kommer med en gang av koreanske Shin Kyung-Sook

Det var i begynnelsen av juli, og usedvanlig hett i været.
- Første avsnitt, første setning i Forbrytelse og straff av russiske Fjodor Dostojevskij

________________________________________________________________

Etter 30 tilfeldige bøker, i allefall tilfeldig i den forstand at det var de 30 nærmeste, kvalifiserte ni stykker. Det er to færre enn norske. Men om vi ser på hvor mange som nevner været i første avsnitt, som jo er et kriterium sånn egentlig, så er det helt likt som de norske bøkene. Seks av 30 nevner været i første avsnitt av de norske, seks av 30 av de utenlandske.

OK, så er ikke testen min overveldende vitenskapelig, kanskje jeg skulle blindtestet eller latt PC-en min plukke ut 30×2 tilfeldige bøker i samlingen min eller noe sånn, også skulle jeg selvsagt ha tatt meg tid til å skrive ned titlene på alle seksti. Også er det ikke nok bøker med i undersøkelsen. Men vi tar ikke helt av. Jeg tror allikevel det gikk litt hull på teorien til NRK, jeg.

Tenkte du forresten at det er litt rart å liksom tilfeldigvis ha seksti bøker liggende i nærheten når jeg skriver det her?

Noen av dem var riktignok fra den slanke hylla rett bak/ved siden av stablene, som er veldig masse-forskjellig-sjangre-aktig. Jeg kunne ha fnist og sagt at pulten min ikke alltid ser sånn ut, men vi vet begge at det ikke er sant.

«Hvis du lyver» er en roman om den altoppslukende første kjærligheten. Klara er snart tolv år og bestevenner med Matias. Men hun er ikke forelsket i ham, slik alle tror. Hun er forelsket i den to år eldre nabojenta Sofie. Det at hun plutselig forelsker seg i en annen jente mot alles naturlige forventninger gjør saken litt ekstra komplisert. Og hvordan skal hun fortelle om dette?

Boka er Thomas Marco Blatts første bok for barn og unge. Han har tidligere utgitt tre kritikerroste diktsamlinger, og fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris for den første.

Det var i fjor at snakket om big data verkeleg vart big, i alle fall i media, og viktigaste grunnen til det heiter Edward Snowden. Men store datamengder kan røpe mange andre ting enn personar NSA vil halde auge med. Til dømes: Har bruken av eg/du/vi endra seg i løpet av dei siste 50 åra? Svaret er ja, det har til dels endra seg enormt.

766 513 bøker er silt for eg, du og vi. (Foto: Hilde Berteig Rustan http://www.flickr.com/photos/nrkbok/611536053

Som all teknologi kan big data brukast på talrike måtar, og i den danske avisa Information stod det nyleg å lese om tre forskarar som hadde gjennomgått 766.513 amerikanske bøker, både skjønnlitteratur og sakprosa frå perioden 1960-2008. Det dei bad om å få ut data om, var bruken av personlege pronomen. Har bruken av eg/du/vi endra seg i løpet av dei siste 50 åra? Svaret er ja, det har til dels endra seg enormt. Dette har eg hatt mistanke om lenge, eg har til og med snakka om det på radio, og her kjem altså big data med harde fakta som stemmer perfekt med det eg trur. Gleda over å ha rett blandar seg likevel med eit visst vemod. Funna Jean Twenge og to kollegaer kom fram til gjennom bruk av programmet Google Books, er ikkje berre oppløftande.

Eller forresten, det kjem nok an på korleis ein tolkar dei.

Tre spørsmål
Og det skal eg kome tilbake til men først, kva trur du om pronomen som eg/meg: trur du det har blitt meir eller mindre av dei i bøkene dei siste 50 åra? Rett svar er Ja, det har blitt 42 % meir eg og meg. Akkurat korleis dei har funne fram til talet veit eg ikkje for eg har ikkje greidd å finne fram til sjølve undersøkinga, her lit eg på at dei amerikanske forskarane og dei danske journalistane har gjort jobben sin.

Neste spørsmål er: Trur du det har blitt meir bruk av du/deg i litteraturen i løpet av dei siste 50 åra? Svaret er eit endå meir rungande Ja: det har blitt heile 300% meir du og deg.

Tredje og siste spørsmål er kva som har skjedd med pronomenparet vi/oss. Det har gått tilbake. Ikkje så kollossalt mykje, berre 10%, men altså dei pronomena som lagar ein større sirkel, eit fellesskap, er på retur mens vi stadig finn det naturleg å bruke meir eg og du. I bøkene altså. Seier dette noko om tida vi lever i? Og viss ja: Kva seier det? Slike spørsmål kan ikkje big data hjelpe oss med. Her trengst det tankekraft.

Er vi meir egoistiske enn før?
Det enklaste svaret er jo at vi er blitt meir sjølvsentrerte. «Det heiter ikkje vi no lenger, heretter heiter det eg». Men kanskje det er for enkelt. Då eg var heilt ny i NRK, sa eg aldri «eg» om meg sjølv, eg sa «vi» eller «ein». Men det var jo meg, eg berre kamuflerte det. Bak denne endringa, som er trur er vanleg, kan det liggje ei aukande sjølvsentrering, men det kan også vere uttrykk for ein mindre nøytral og meir tydeleg subjektiv stil. Det same gjeld romanar, som ofte vert skrivne i 1.person. Ordet «eg» fører lesarane tettare på hovudpersonen, og det har ikkje nødvendigvis noko med sjølvsentrering å gjere.

At ordet «vi» går tilbake kan rett og slett handle om at dei som før skreiv «vi» når dei meinte «eg» har slutta med det.

Bruken av ordet «du» i skjønnlitteratur og sakprosa har økt enormt! (Foto: Linn B. Gravdahl/ http://www.flickr.com/photos/nrkbok/6188218842/)

«Du»: Ordet med potensiale
Men den mest dramatiske endringa i denne undersøkinga hadde skjedd med orda «du» og «deg». Bruken skal ha auka med heile 300%. Eg har brukt dei 13 gonger no mens eg har skrive, og det er mykje oftare enn vanleg. Eg har gjort det for å understreke poenget. Når eg seier «du» er det for at du, ja nettopp du, skal føle at eg snakkar til deg, sjølv om du inst inne veit at eg snakkar til eit publikum, at det eg seier når ut til mange og at eg mest sannsynleg ikkje veit kven du er.

Når nokon seier «du» til ei stor gruppe, skjer det noko. Ein vender seg på same tid til ein og til alle. Der eit uttrykk som «Kjære alle saman» syner fram at her dreiar det seg om ei stor gruppe, så er ordet «du» 2. person eintal av alle eller massen eller folket. Alle som les eller høyrer. Dette veit radiofolk og politikarar og reklamefolk, slike som av ulike grunnar vil at du skal leggje merke til akkurat dei.

I løpet av dei siste tiåra har vi fått ein heil «du»-litteratur og ein «du»-journalistikk. Skribentane står til teneste og vil hjelpe oss av med mindreverdskompleks, muffinmagar, vonde kne, økonomiske problem og dårleg ånde. Dei vil hjelpe deg og meg til å bli betre enn alle andre. Det einaste som skal til er at du kjøper oppskrifta eller produktet dei har å tilby. «Du» er eit ord som verkar utruleg sterkt. Alle ønskjer å bli lagt merke til, bli sett pris på og bli vist omsorg. «Du» er eit vakkert og nødvendig ord i språket, men det er som med big data, det kan brukast og misbrukast. Don’t use it if you don’t mean it.

Avslørt av big data?
Kanskje denne undersøkinga først og fremst seier at stadig fleire seljarar og opinionsdannarar har oppdaga at det folk i dag treng, er at nokon skil dei ut av det store anonyme massen og kallar dei for det ordet som kan erstatte sjølve namnet deira, nemleg «du».

Er vi så frikjent for aukande egoisme og sjølvsentrering? Ikkje nødvendigvis. Oppslaget i Information viser også til andre undersøkingar som avslører at ordet «gi» er på retur, mens «få» og «ta» er på frammarsj. Ord som «solidaritet», «felles» og «plikt» taper terreng mot «fridom», «frivillig» og «rett».

Vi vil ikkje ha plikter, men vi vil ha rettar. Vi vil heller ha fridom enn å tenkje på fellesskapet, og heller enn forpliktande solidaritet synst vi ting skal vere frivillig, og opp til den enkelte.
Kan vi stole på big data i slike spørsmål? Er det slik?

Kva trur … du?

Hvordan fungerer egentlig samarbeidet mellom illustratør og forfatter? Vi stiller spørsmålet til noen av våre dyktige bildebokpar som her snakker om felles bokprosjekter. Denne uka: Gyrid Axe Øvsteng og Per Ragnar Møkleby om boka Førstemamma på Mars.

Av Elen Betanzo

Hvordan oppstod samarbeidet mellom dere, Gyrid og Per Ragnar?

Foto: Dag Jenssen

Gyrid: Eit lykketreff – vi møttest tilfeldig, på kafé. Båe hadde lyst til å lage barnebok, og fann ut at vi skulle prøve å gjera det saman! Da det viste seg at vi samarbeidde godt, fortsatte vi med dét.

Hvordan foregikk arbeidsprosessen, og hvor lang tid brukte dere på Førstemamma på Mars?

Gyrid: På dei to første bøkene jobba vi svært tett, brukte mykje tid saman for å forme boka. Illustrasjonane og teksten var i rørsle under heile prosessen. Med Førstemamma på Mars har vi jobba noko meir separat, teksten var meir «satt» før illustrasjonane blei skapt, men vi hadde jamnleg kontakt. Eg hadde alltid det visuelle i tankane når eg skreiv, og som dramatikar er eg også vant til å gje rom for det visuelle; i dette tilfellet å la illustrasjonane vera med å fortelje historien – ikkje berre illustrere det som også blir fortalt med ord. Vi har i det heile vore medvetne på at det som seiast i bileta ikkje også skal forteljast med ord. Difor har noko av teksten falt bort under skapinga av illustrasjonane. Samstundes har eg nok lagt ein del føringar når det gjeld illustrasjonane, i og med at eg mest har lagt inn «sceneanvisingar» i teksten – slik eg også gjer når eg skriv dramatikk. Eg har ei oppfatning om kva som best forteljast i bilete.

Vi brukte ganske lang tid på Førstemamma – to år. Noko fordi eg fekk behandling for kreft delar av tida, og vi hadde båe andre prosjekt gåande parallelt med bokskrivinga. Men mest fordi vi var veldig oppsette på at dette skulle bli ei bra bok; det var eit vanskeleg tema, vi var opptekne av at historia skulle forteljast rett og godt, og gjekk ned på mikronivå, både når det gjaldt tekst og illustrasjon. Det var mykje flikking mot slutten! – og dette tok tid… Det var viktig for oss å bruke tida vi trengte for å få boka nett slik vi ville.

Per Ragnar: Gyrid må være en illustratørs drøm å samarbeide med. Som dramatiker er hun, som hun sier, vant til å overlate mye av formidlingen av teksten til andre – og det er et strålende utgangspunkt for samarbeid. Tekstene er åpne og gir stort rom for meg. Vi tenker sammen og kritiserer konstruktivt hverandres bidrag. Tekst og bilder prøves ut og klippes og endres til vi synes de utfyller hverandre og ikke tråkker hverandre på tærne. Ingen av oss er redde for kritikk og tåler å «kill our darlings», som det heter.
Denne boka tok tid og krevde mye. Det var en øvelse i balansekunst ikke å tippe over i lesninger vi ikke ønsket. Dermed var det jo ekstra spennende å jobbe med den!
Boken er et resultat av et samarbeid mellom Gyrid og meg, men for denne boka må vår redaktør Ragnfrid Trohaug hedres! Hun var en vesentlig tredjepart og en uvurderlig sparringspartner for oss.

Forandret teksten seg mye underveis? I så fall hvordan?

Gyrid: Eg endra teksten noko undervegs fordi eg såg den kunne skrivast betre, men mest var det kutting av passasjar som eg såg like godt kunne forteljast med illustrasjonar. Per Ragnar kom også med gode innspel og forslag undervegs!

Og hva med illustrasjonene? Endret de seg?

Per Ragnar: Når jeg først hadde funnet en form og et uttrykk jeg syntes passet, var det generelt ikke så store endringer. Men noen oppslag krevde flere runder enn andre for at de skulle forstås som vi ville. Det var viktig for oss at slutten ikke må tolkes som at moren døde, for eksempel, mens idéen om en mor i universet gjerne tolkes som nettopp det. Ellers jobber jeg med alle oppslagene samtidig slik at justeringer foregår til alle oppslagene er ferdig. Jeg måtte dog på et tidspunkt omfrisére jenta i fortellingen. Midt i boka får hun fletter, og så plutselig oppdager vi at hun i første halvdel av boka slett ikke hadde langt nok hår til å få disse flettene! Så da måtte jeg igang med extensions og fikse henne opp litt.

Hva var det mest utfordrende i samarbeidet?

Gyrid: Dette var ei krevjande bok å skrive, noko som sleit på alle; forfattar, illustratør – og redaktør! Dette var ei veldig viktig bok for meg, og eg kjørte Per Ragnar veldig hardt… Det var nok ei periode vi snakka mindre med kvarandre enn vi brukar – men vi kjenner kvarandre godt, og er vener – så den perioden var nok nødvendig, men likevel forbigåande!

Per Ragnar: Ja, boka var viktig for Gyrid og derfor var det også viktig for meg å gjøre en så god jobb jeg kunne for at hennes historie skulle fortelles best mulig. Det var, som sagt, en krevende bok å lage, og jeg hadde også andre oppgaver som krevde tid. Så da ble det til tider også mentalt utmattende når det nærmet seg leveringstid. Men jeg er glad vi presset på så hardt som vi gjorde og at Gyrid og Ragnfrid Redaktør krevde så mye av meg. Det lærte jeg mye av og boken har helt klart tjent på det.

Og hva var det beste med samarbeidet?

Gyrid: Vi jobbar godt saman, kommuniserer bra, forstår og lyttar til kvarandre. Møtene våre er alltid gode; vi drikk kaffe og snakkar om alt mogleg anna enn jobb to tredelar av tida, den resterande tredelen finn vi ut kor vi skal gå vidare i arbeidet. Det funkar bra!

Per Ragnar: Just presis. I tillegg er det for meg, som har jobbet mye med humor og tøys, flott og spennende og utviklende og alt slikt å jobbe med slike bøker som krever noe annet. Det er også en stor glede i det hele tatt å jobbe sammen med noen om noe. En illustratør sitter jo ofte i sitt lavtlønnkammer og pusler for seg selv. Og når jeg først skal jobbe sammen med noen, er jeg heldig som får jobbe sammen med Gyrid! Vi pjatter over en kaffe og plutselig har vi løst et problem som bringer boka videre. Supert, altså!

Tidlegare i denne serien:

Frihet til å lage noe fint

Bildeboka er en felles lek

Nå er de nominerte til Rivertonprisen offentliggjort. 44 krimromaner utkom i fjor. 8 av tidligere Rivertonvinnere, 6 av debutanter.

Krimserier blir også meget vanlig, og politiromanen er også fortsatt dominerende. Dessuten bidrar 2. verdenskrig fortsatt i intrigene. Historisk krim er fortsatt en marginal sjanger. Og de fleste mord skjer på østlandsområdet.

De nominerte er:

1. Roar Sørensen: Smertens Aveny
2. Gard Sveen: Den siste pilegrimen
3. Jo Nesbø: Politi
4. Sidsel Dalen: 21 dager
5. Nicolaj Frobenius: Mørke grener

Boka «Førstemamma på mars» av Gyrid Axe Øvsteng og illustratør Per Ragnar Møkleby vann to prisar torsdag, Kritikarprisen for årets beste barnebok, og Kulturdepartementets bildebokpris.

Kulturminister Thorhild Widvey delte ut enda seks barnebokprisar. Litteraturprisen for årets beste barnebok gjekk til debutanten Håkon Øvreås for høgtlesingsboka «Brune», som er illustrert av Øivind Torseter.

Fagbokprisen gjekk til Anne Thelle for boka «Bombene over Hiroshima og Nagasaki», mens Bo Gaustad fekk illustrasjonsprisen for bøkene «Buster», «Bøllene» og «Hvorfor er vannet vått?». Heidi Sævareid fekk debutantprisen for ungdomsboka «Spranget». Eva Jensen fekk oversettarprisen for omsettinga av Carl Sandburgs diktbok «Små heimar». Teikneserieprisen gjekk til Steffen Kverneland for «Munch».

Meir om Kulturdepartementets prisar og prisutdeling på barnebokinstituttet.no:

Meir om Førstemamma på mars på framtida.no:

Skreiv vinnarboka då ho vart sjuk

Vil bare minne på at på søndag er en ypperlig dag til å skrive om Neverwhere av Neil Gaiman, for da har vi en aldri så liten samlesning. Jeg kommer til å blogge om boka utpå ettermiddagen, og samler innlegg i et lite oppsamlingsheat på mandag. Gleder meg til å lese hva andre synes om boka.