Hilde Hagerup og Bjørn Sortland er to av Noregs fremste barne- og ungdomsbokforfattarar, med ei lang rekke prislønte bøker i nær alle sjangrar bak seg. Nå blir begge professor i skrivekunst ved Norsk barnebokinstitutt i Oslo. NBU tok ein prat med dei om skrivelyst, dramaturgi, formidling – og svarte klede.

Av A. Audhild Solberg

Hilde Hagerup og Bjørn Sortland. Foto: Aschehoug og Janne Solgaard

«Professor i skrivekunst» – dér har vi ein tittel! Er det ein livslang draum som nå er blitt oppfylt?

Bjørn: Nei, eg kan ikkje heilt seia det. Men når det først vart til at eg søkte, så var det stas å få stillinga.

Hilde:  Nei, men det er klart det er kjempegøy! Ikke minst er det gøy på grunn av oppgavene jeg har fått her på Barnebokinstituttet. 

De har begge lang erfaring i å undervise i kreativ skriving. Kva er det vanskelegaste med å undervise forfattarspirer?

Bjørn: Det er ikkje så vanskeleg, dei er ofte flinke frå før. Men skal eg nemna ein ting: Å få dei til å forstå at dramaturgi ikkje er oppfunne av kyniske screenwriters i Hollywood, er overraskande tungt å nå gjennom med.

Hilde: Det viktigste er i hvert fall å understreke at det er den som skriver som må eie stoffet. Det kan dukke opp alle mulige gode ideer i et diskusjonsrom, men dersom det ikke begynner å leve hos den som skriver, vil det aldri fungere på papiret, og da har det ingen funksjon. Vi må hjelpe studentene til å lete etter det som gir dem skrivelyst. Det kan være vanskelig, for noen ganger må man kanskje holde litt igjen selv. Men det er viktig – for det er jo hos den som skriver det må boble.

Norsk barnebokinstitutt held til på Solli plass i Oslo. Foto: NBI

Hilde, du skal m.a. leie arbeidet med å utvikle ei masterutdanning i barne- og ungdomslitterær skrivekunst. Kva vil du legge vekt på?

Jeg liker veldig godt å få være en entusiastisk hjelper. Forfatteryrket er jo ensomt, men vi skal være et laboratorium der det er rom for nettopp det å teste ut og forsøke nye og kanskje skumle innfallsvinkler. Det er sårbart, og da er det viktig at vi har en trygg base folk tør å eksperimentere fra. Så det vil jeg fortsette å utvikle.

Bjørn, da du fekk stillinga, uttalte du at du er opptatt av «det praktiske og konkrete i å skriva god litteratur, sjølve skrivekunsten, om ein vil». Kva meiner du med det?

Åh, det er vanskeleg å oppsummera det på ein kjekk og grei måte. Men eg ønskjer sterkt å skapa kunnskap om og forståing for ulike sjangrar, utfordra studentar til å prøva å skriva ting dei kanskje ikkje har tenkt på – graphic novels, illustrerte vaksenbøker, kortprosa, kortfilm, film, seriar, taktile bildebøker, teater, you name it, som det heiter på god nynorsk. Elles vektlegg eg å lesa tekstar av alle slag, lesing er ein føresetnad for å skriva godt. Og så er det det sjølvsagte: Ikkje stå i vegen for prosjekta deira, men vera med på å utvikla potensialet i tekstane dei skaper, og gi relevant kritikk. Ikkje minst vera med på å få dei til å finna eit godt og sterkt språk, og å forstå dramaturgi, det har det ofte vore lite av i skriveundervisning tidlegare.  Vi skal også laga ei masterutdanning, der noko av fokuset er å få dei til å forstå og gjere greie for eigne skriveprosessar. Studentar kan garantert også læra oss som underviser mykje vi ikkje har tenkt på.

Studentane ved Norsk barnebokinstitutt blir også øva i praktisk litteraturformidling. Kva er dykkar beste tips til forfattarar som kvir seg for å stå på ei scene og formidle bøkene sine?

Hilde: Når det gjelder klasseromformidling, så er mitt beste tips at du må jobbe med signalene fra rommet, være fleksibel og forsøke å se barna. Jeg er enig med forfatter og formidler Widar Aspeli: Det viktigste er ikke at du kommer igjennom din plan og får lest akkurat de utdragene du hadde lyst til å lese, men at ungene har en god kunstopplevelse.

Bjørn: Bli med ein forfattar og sjå kva du vil og ikkje vil. Ikkje nøl med å ta kontroll, øv opp sjølvtilliten, fake om nødvendig. Ver alltid godt førebudd, test opplegget ditt på andre før du står på scena. Samstundes må du ta tak i energien i rommet og ikkje vera redd for å improvisera.

Stadig fleire bøker for barn og unge er illustrerte. Likevel har ingen av dei faste undervisningstilsette ved Norsk barnebokinstitutt bakgrunn frå visuelle fag. Kva tenker de om det?  

Bjørn: Det må ein spørja leiinga om, men vi tar jo inn mange illustratørar. Eg håper å dra inn designarar i undervisninga.

Hilde: Vi trekker inn ekstern kompetanse både når det gjelder illustrasjoner og for eksempel det å skrive for film eller dataspill. 24. oktober får vi besøk av Hanne Lien fra Westerdals/Høyskolen Kristiania. Hun er en strålende formidler av visuell historiefortelling, og det blir en workshop som jeg håper mange NBU-medlemmer får med seg! (Les mer her. ) Så det finnes heldigvis mange flinke folk der ute som vi kan samarbeide med.

Man in Black. Foto: Helge Hansen

Bjørn, eg har nesten berre sett deg i svarte klede. Kjem du til å køyre same stil som professor, eller får studentane sjå ei anna side av deg?

Det blir berre svart, ja. Eg heiter jo Sortland, og vaks opp med Johnny Cash på bedehuset.

Hilde, kva med deg? Har du professorbunaden klar?

Ikke enda, men jeg var veldig glad i TV-serien Professor Balthazar som barn, og han hadde svart bowlerhatt med grønn sløyfe. Så det ønsker jeg meg.

Til slutt, nå som de er for guruar å rekne på det barne- og ungdomslitterære feltet: Kva er god skrivekunst for dykk?

Viss du sit på ein hatt som dette, veit du kor du skal sende den.

Hilde: Ojojoj! Det estetiske er grunnmuren vi står på. Dersom noe ikke på en eller annen måte tar tak i følelsene våre, er vi jo likegyldige til det. Empatien og den emosjonelle innlevelsen er litteraturens grunnreflekser. Så jeg tenker at god skrivekunst vekker følelser, lar oss forestille oss hvordan det er å være en annen enn oss selv, skaper et større rom og en høyere himmel. For å bruke litt store ord helt avslutningsvis. Men jeg mener det faktisk.

Bjørn: God skrivekunst er tekstar som gir meg feber. Elles svarer eg det same som Hilde.

Hilde Hagerup har vore tilknytt Norsk barnebokinstitutt sidan 2015 og har byrja i den nye stillinga. Bjørn Sortland tiltrer i januar 2020. Også forfattarane Jon Ewo, Helene Uri, Steffen Sørum og Dag Larsen er tilknytt Barnebokinstituttet.

Kathrine Nedrejord (f. 1987) debuterte med voksenromanen Transitt i 2010 og har skrevet ytterligere to romaner for voksne. I 2016 ga hun ut ungdomsromanen Hvem er jeg når du blir borte?, som ble nominert til Trollkrittet. Fjorårets Slepp meg ble nominert til Uprisen, og i år er hun aktuell med sin tredje roman for ungdom, Det Sara skjuler, som tar utgangspunkt i en voldtekt i et lite miljø i Karasjok. 

Kathrine Nedrejord. Foto: Kari Live Rønningen

Hva betydde bøker for deg i oppveksten?

Alt! Ifølge foreldrene mine elska jeg bøker lenge før jeg skjønte nøyaktig hva det var. Og jeg foretrakk å leke med dem fremfor vanlige leketøy. Jeg må vel ha skjønt at det var der historiene kom fra, og derfor blitt trukket mot dem. Jeg blei lest for, og så snart jeg lærte det leste jeg mye sjøl, hjemme og på biblioteket. Bøker var det beste i verden. 

Hvorfor ville du bli forfatter?

Det begynte vel med at jeg likte å fortelle historier. Før jeg lærte å skrive, lagde jeg teateroppsetninger, men så snart jeg kunne skrive, begynte jeg med det. Og jeg har egentlig aldri slutta. Det var en hobby som blei et yrke. Jeg håpa alltid at det skulle gå, men man veit jo aldri. I dag er jeg veldig takknemlig for at jeg kan leve av noe jeg synes er så artig. 

Hvorfor valgte du å skrive for ungdom?

Det er flere grunner. For det første husker jeg godt hvor viktig bøker var for meg da jeg var lita, og hvor stort inntrykk litteraturopplevelsene gjorde den gangen. For det andre er mye jeg gjerne vil ta opp med barn og unge, gjennom litteraturen. Jeg vil gjerne skrive bøker eller historier jeg skulle ønske var der da jeg var på den alderen.

Er det en rød tråd eller fellesnevner i bøkene dine?

Jeg ser jo at utenforskap og identitet går igjen. Det har å gjøre med den samiske bakgrunnen min, og hvor problematisk jeg til tider har hatt det med den. Og jeg veit at jeg ikke er den eneste som ikke helt veit hvilken plass jeg har i verden. Mange barn og unge, samiske eller ikke, baler med de samme spørsmålene.

Er det noe du er spesielt opptatt av som forfatter?

Jeg er nok spesielt opptatt av mangfold i barne- og ungdomsbøker. At ikke alle skal komme fra samme miljø og ha samme bakgrunn. Det var nok et savn for meg sjøl da jeg var yngre, og det tok tid å finne de titlene og bøkene som svarte til det savnet. De finnes jo, men det skader ikke med flere!

Hva liker du å gjøre når du ikke skriver?

Jeg er glad i å reise, lage god mat, pusle puslespill og lære språk. Kort sagt: Jeg er ganske nerdete av meg.

Helt til slutt, hvilke forventninger har du til NBU?

Møte kollegaer, få sjansen til å dele erfaringer og bli bedre kjent med barne- og ungdomslitteratur-Norge.

Kunstnere og kulturarbeidere har langt sjeldnere enn andre fast ansettelse og forutsigbar inntekt. Onsdag 9. oktober arrangerer forskningsstiftelsen Fafo en Fafo-frokost med tittelen Kunst- og kulturbransjen – interessekamp for «løsarbeidere».

Hvordan jobber organisasjonene innen kunst- og kulturfeltet for å fremme medlemmenes inntekts- og arbeidsbetingelser når få har fast ansettelse, tilknytningsformene endres og prisene på oppdrag er under press? Fafo har invitert representanter fra organisasjonene til å diskutere temaet med utgangspunkt i en ny rapport som Fafo har utarbeidet for LO.

Frokost, frukt og kaffe/te serveres fra kl. 08:15. Seminaret er gratis og varer fra kl. 08:30 til 09:45. Det serveres vegetar- og gluten-/laktosefrie alternativer.

Les mer om programmet og meld deg på her. 

Fafo holder til i Borggata 2B ved Politihuset og Grønland kirke.

Du kan også se seminaret på Fafo-tv.

Noen av dere lurer kanskje på hva NBUs litterære råd driver med og hvordan vi tenker. Det har vi gjort noe med. Velkommen til «Rådets hjørne», en ny spalte der vi i rådet deler erfaringer vi gjør oss gjennom året. Først ut: Lesehøsten.

NBUs litterære råd. Bak f.v.: Sigbjørn Mostue, Lene Ask og Harald Nortun (nestleder). Foran f.v.: Charlotte Glaser Munch (leder), Ingunn Røyset og Arnfinn Kolerud. Foto: NBU

Høsten har for alvor krøpet inn over dørstokken, og med høsten kommer en stor del av bøkene som utgis. Takk for at dere skriver fortellinger til landets barn og unge! Vi i NBUs litterære råd vil gratulere alle som har bok ute, som jobber med en, eller som går med fruktbare bokplaner i hodet – pluss alt der imellom.

For rådet består høsten av lesing, lesing, lesing og vurdering. I løpet av sommeren leser vi seniorstipendsøknader, som vi behandler på augustmøtet vårt (i år på Gran). Etter dette leser vi fortløpende alle høstbøkene. Det er en spennende tid. Ja, det er krevende å lese så mange bøker, men vi opplever også vanvittig mye – dere tar oss med på så mange reiser!

Debutantene leses med tanke på debutantprisen Trollkrittet, som deles ut på årsmøtet neste år. Hittil er det mange nye penner i omløp. Rådet noterer: Fortellinger går aldri av moten.

NBU er ikke bare en god forening for oss som skriver for de viktigste leserne, den er også en forening som vokser. Vi har i høst flere medlemssøknader som vi skal behandle på de neste møtene våre, det vil si søknader fra forfattere som ikke automatisk kommer inn fordi to av bøkene deres er innkjøpt av Kulturrådet.

Så deler høsten seg. Midt i oktober er det frist for å søke stipend. Det vet de fleste av oss så inderlig godt. Et stipend kan snu opp ned på forfattertilværelsen. Det kan betale husleier, nye pc-er, skrivereiser og generelt sett gi mulighet og tid til å utvikle forfatterskapet. Vi vet det. Vi har vært der selv og kommer dit igjen. Å lese søknadene deres og innstille til stipend er et ærefylt oppdrag som vi tar veldig alvorlig.

Les informasjonen om hvordan du søker stipend med et grundig blikk! Det er viktig at det du søker om fremstår som konkret og tydelig, samt at selve søknaden også er det. Husk: Vi gjennomgår mer enn 200 av dem på to måneder. Når det er sagt, ser vi frem til å lese om interessante og inspirerte prosjekter.

Det er spesielt å være forfatter, og ofte tungt å manøvrere jobben selv. Mange av oss kjenner dessuten på hvor foranderlig den er, denne bransjen vi befinner oss i. Redaktører bedriver noe som minner om stolleken, og nye og gamle aktører kjøper og selger om hverandre. Tall viser at papirboken går ned og lydboken opp, blant mye annet.

Og midt i dette befinner vi forfattere oss. Husk at også vi kan handle. Hvis et forlag ikke vil satse på boken vår, så kan det hende at et annet passer bedre. Skifter noen på festen klær, så kan vi gjøre det også.

Ikke gi dere, det vil helst gå godt!

Rådet

Elin Viktoria Unstad (f. 1978) debuterte med ungdomsromanen VEGA – Kampen for en ny verden i 2017, og fulgte opp med den psykologiske thrilleren Brådypt i år, også den for ungdom.

Elin VIktoria Unstad. Foto: Anne-Marte Mundal

Hva betydde bøker for deg i oppveksten?

De betydde masse. Jeg dykket langt ned i mange bøker. Jeg drømte meg bort. Jeg dro ukjente steder og opplevde mye. Det vil også si at jeg leste overalt. Jeg leste mens jeg gikk. Jeg leste mens jeg spiste (om jeg fikk lov). Jeg leste i fly og buss og tog og bil (og nektet for å bli kvalm av det). I en periode øvde jeg på å klare et kunststykke jeg hadde sett på sirkus. Det var å få bena over hodet og ved siden av ansiktet mens jeg lå på magen. For å få til det måtte jeg bli ekstra myk. Så jeg satt blant annet mye i spagaten mens jeg leste. Jeg fikk kunststykket delvis til også. Det skal sies at det ikke var særlig behagelig.

Hvorfor ville du bli forfatter?

Jeg har alltid hatt lyst til å bli forfatter. Så lenge jeg kan huske og antakeligvis enda lenger enn det også. Jeg vet ikke hvor tanken kom fra. Jeg har alltid elsket bøker, men jeg kan ikke huske å ha møtt, sett eller opplevd en forfatter som barn. Det første beviset på skrivingen min er fra da jeg var fem år og insisterte på at farfar skulle skrive ned små tekster på mine vegne. Jeg kunne ikke skrive selv ennå. Den første teksten min er et slags dikt på to linjer som handler om en lysestake.

Hvorfor har du valgt å skrive for ungdom?

Det er i de bøkene jeg føler meg mest hjemme, rett og slett. Det kan være jeg er delvis barn eller ungdom i hodet fortsatt. Jeg håper det, og jeg tviler på at jeg kommer til å slutte med det. Da jeg begynte å skrive igjen som voksen, prøvde jeg meg først på en krimroman, deretter på en samtidsroman. Ingen av dem ønsket jeg å lese gjennom selv. Dermed ble de liggende i skrivebordsskuffen (aka en gammel pc eller disk et sted). Så fikk jeg ideen til debutboka mi, VEGA, og den har jeg lest gjennom haugevis av ganger. For det manuset nektet jeg å gi opp. Siden det har jeg ikke hatt noe ønske om å skrive for andre målgrupper. 

Har du en rød tråd eller fellesnevner i bøkene dine?

Det er et vanskelig spørsmål. Jeg tror ikke jeg har noen sterk rød tråd. Det kan være jeg har en litt blek rød tråd. I så fall er det at alle hovedkarakterene mine blir misforstått av omverdenen. Men det kan være det gjelder alle karakterer i alle bøker. Det kan også være det gjelder alle mennesker i hele verden. 

Er det noe du er spesielt opptatt av som forfatter?

Jeg er opptatt av å underholde barn og ungdom. Og jeg er opptatt av å underholde meg selv mens jeg skriver for barn og ungdom. Det er gøy. Det var gøy da jeg skrev om en lysestake som femåring. Det er gøy mens jeg skriver om hårbørster i kjøleskapet som 41-åring. Jeg satser på at det fortsatt vil være gøy i årevis. Neste gang får jeg putte lysestaken i kjøleskapet sammen med hårbørsten. Nei da. Eller jo da.

Hva liker du best å gjøre når du ikke skriver?

Det må bli å gjøre noe sammen med «alle» guttene mine. Jeg har tre sønner og en mann. Det er sjelden jeg kjeder meg, for å si det sånn. Ellers liker jeg å gå på tur i skogen, lese bøker, se serier, gjøre yoga og spise sjokolade (bare ikke alt på samme tid).

Til slutt, hvilke forventninger har du til NBU?

NBU jobber med alt som hører til det å være barne- og ungdomsbokforfatter, både økonomisk, politisk, faglig og sosialt. Alt det er naturligvis viktig for meg. Dermed forventer jeg at de fortsetter med den gode jobben de gjør, og at jeg får være med på det.

For mange er Knut Nærum (f. 1961) mest kjent fra NRK-programmet Nytt på nytt. Men han er også en allsidig forfatter med alt fra krimparodier til tegneserier på samvittigheten. Flere barnebøker er det også blitt, blant annet Glemmestedet og bøkene om Kalle Komet, alle illustrert av Bjørn Ousland.

Knut Nærum ga ut sin første barnebok, Monkypop-saken, i 2003. Tre år tidligere debuterte han som voksenbokforfatter med Å (2000). Andre litterære debuter: Jakten på intelligent liv i Norge (tegneserier, 1992) og Vi går for regnskogen (tegninger, 1992). Foto: Agnete Brun

Hva betydde bøker for deg i oppveksten?

De var lettere å få tak i enn venner og mindre tilbøyelige til å utsette en for guggedøden. Jeg har vanket mye på bibliotek og lest mye gammel barne- og ungdomslitteratur av den grunn at det – den gang – ikke fantes så mye nytt. Takket være bøker fikk jeg tidlig vite hva de drev med når jeg ikke så dem, de som var eldre enn meg. Samtidig brukte jeg så mye tid på å lese at jeg skjøv egne opplevelser foran meg. Lesevanene i oppveksten la grunnen for min grunninnstilling til tid: Det fins to slags tid: lesetid og tid jeg heller kunne ha brukt til å lese.

Hvorfor ville du bli forfatter?

For å bli likt av fremmede. For å være venn med mennesker jeg aldri kommer til å møte. Fordi jeg fortsatt håper at jeg kan gi andre noe av det jeg selv har fått. 

Hvorfor skriver du for barn?

Fordi jeg har vært barn selv. Og fordi jeg liker å skrive mer handling med færre ord.

Har du en rød tråd eller fellesnevner i bøkene dine?

Både voksen- og barnebøkene handler mye om hemmelige selskaper, om å vise seg verdig og å bli innlemmet. Og om skumle rom under jorda, som – når jeg først tenker over det – kan være en metafor for grava. De fleste av bøkene, i grunnen alle, er også forsøksvis morsomme.

Er det noe du er spesielt opptatt av som forfatter?

Jeg liker gode setninger. Og god språkvask og korrektur.

Hva liker du best å gjøre når du ikke skriver?

Å se på tv, sitte på buss og tog og se ut av vinduet, spise og drikke, spille brettspill, delta på quiz, sykle, luske på folk, snakke om hvordan ting var før, du vet før, den gangen da vi hadde pausefisk og innerøyking og sånn. Men mest å lese.

Hvilke forventninger har du til NBU?

At NBU kan bidra til å saktne den uunngåelige utviklinga mot at mennesker leser mindre. At NBU kan kjempe for fantasien og et større tankerom i ei tid som trenger den slags.

Helene Uri (f. 1964) er mest kjent som forfatter av skjønnlitteratur for voksne og sakprosa om språk. Hennes litterære debut var imidlertid barneboken Anna på fredag (1995). Uri er også tilknyttet Norsk barnebokinstitutt som professor i kreativ skriving.

Helene Uri. Foto: Julie Pike

Hva betydde bøker for deg i oppveksten?

Om ikke alt, så i hvert fall mye.

Hvorfor ville du bli forfatter?

Jeg planla ikke det. Det ble sånn.

Hvorfor skriver du for barn og ungdom?

Jeg ser vel på forfatterskapet mitt som helhet, uansett om jeg skriver for voksne eller for barn og unge. Det er innholdet i det jeg skriver om, som interesserer meg, så kommer hvem jeg skriver for, i annen rekke.

Er det noe du er spesielt opptatt av som forfatter?

For min egen del er jeg opptatt av ikke å stivne som forfatter. Jeg vil gjerne, hver gang jeg igangsetter et nytt prosjekt, skrive noe nytt, tenke annerledes, gjøre en vri.

Hvilke forventninger har du til NBU?

Høye. Synes NBU gjør en utmerket jobb! Jeg synes for eksempel at det er flott med nye opptakskriterier. Etter flere år i styret i Forfatterforeningen er jeg blitt en svoren tilhenger av mer romslighet. At jeg ikke har søkt medlemskap i NBU tidligere – jeg har jo skrevet åtte skjønnlitterære bøker for barn og ungdom – har vært en blanding av sommel og motvilje mot de gamle opptakskravene. Nå er jeg her! Og gleder meg til det.

Taran Bjørnstad, leder i NBU. Foto: NBU

Samlet er kulturbudsjettet i regjeringens forslag til statsbudsjett for 2020 på 19,9 milliarder kroner. Det er en økning på 4,9 milliarder, som hovedsakelig kommer av at NRK fra 2020 finansieres over statsbudsjettet istedenfor gjennom NRK-lisensen. Justert for dette er økningen på 850 millioner kroner, melder Kulturdepartementet

Hovedsatsinger og poster med betydning for NBU-ere
Blant hovedsatsingene er bygging og modernisering av kulturbygg. Regjeringen foreslår 290 millioner kroner til investeringer i kulturbygg. Vi får bare håpe nye og gamle kulturbygg fylles med litteraturopplevelser for barn og unge.

Det foreslås vel 2,2 milliarder kroner til museum og visuell kunst. Det er en økning på rundt 340 millioner kroner fra 2019.

Kulturdepartementet vil øke satsingen på film og dataspill. Det foreslås å gi de regionale filmsentrene en økning på 7 millioner kroner, og de regionale filmfondene får en økning på 10,5 millioner kroner. NBU hatt fokus på utviklingen av spillområdet og samarbeider med Norsk barnebokinstitutt om et seminar om å skrive for spill, så her er det viktig å melde seg på.

Det foreslås en betydelig økning til språk (9,3 millioner) og til mangfold, integrering og likestilling (24,5 millioner kroner). Det blir foreslått å øke NORLAs driftstilskudd med 4 millioner kroner. Økningen gis på bakgrunn av etterspørselen etter norsk litteratur i utlandet som følge av at Norge er gjesteland på Bokmessa i Frankfurt i år, og for å satse langsiktig på internasjonalisering av norsk kunst.

Norsk barnebokinstitutt får i budsjettforslaget kr 12,4 millioner, som gir en prosentøkning på 2,69.

Kringkastingsavgiften avvikles 1. januar 2020, og NRK skal finansieres over statsbudsjettet. Regjeringen foreslår en overføring på vel 5,7 milliarder kroner til NRK i 2020. Vi må jobbe hardt for at NRK fremmer litteratur fremover.

87 millioner kroner foreslås til digitalisering ved Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana. Tilgang til kulturarven er en demokratisk rett, og mest mulig kulturarvmateriale skal bevares og gjøres tilgjengelig (for alle) for framtiden. Kulturdepartementet vil også bevilge 35 millioner kroner til nye løsninger for langtidsbevaring av digitale arkiver.

Kunstnerstipendene
I forslaget til neste års statsbudsjett foreslår departementet en bevilgning på ca. 209 millioner kroner på denne posten. Det er en økning på rundt 15,6 millioner kroner fra saldert budsjett 2019. Det foreslås å etablere 32 nye arbeidsstipend-hjemler og å øke arbeidsstipendet med 8 583 kroner, en økning på 3,2 prosent.

Det foreslås 532 ordinære arbeidsstipend og arbeidsstipend for yngre/nyetablerte kunstnere. Utvalget for Statens kunstnerstipend fastsetter antall kvoter fordelt mellom ordinære arbeidsstipend og arbeidsstipend for yngre/nyetablerte kunstnere. Arbeidsstipendets størrelse foreslås økt fra 268 222 kroner til 276 805 kroner, mens antallet hjemler foreslås økt fra 500 til 532.

Bevilgningen på posten skal dekke utgifter ved totalt 118 garantiinntekter og 372 stipend for etablerte kunstnere og seniorkunstnere i 2020. I løpet av 2020 vil det bli frigjort totalt 32 hjemler som kan tildeles som stipend. Stipendenes størrelse foreslås økt fra 268 222 kroner til 276 805 kroner, mens antallet hjemler økes fra 485 til 490.

Statens kunstnerstipend er et av de viktigste kulturpolitiske virkemidlene. Stipendene gir kunstnerne rom til å fordype seg. De muliggjør vekst og fornying. Ser vi på antall aktive skrivekunstnere, er barne- og ungdomsforfatterne grovt underrepresenterte i fordelingen av kunstnerstipendene i forhold til andre kunstnergrupper. Bøker for barn og ungdom utgjør en stor del av den norske bokstammen, og snakker vi om utlån i bibliotek, er tallene formidable: Antall utlån av skjønnlitteratur til barn og ungdom er på hele 5 612 892. Til sammenlikning er utlånstallene for voksenskjønn 3 508 077 (tall fra Nasjonalbiblioteket pr. sept. 2019).

Vi bidrar betydelig til bøker og lesning. NBU arbeider for at noe av økningen kommer vår kunstnergruppe til gode.

Av betydning for oss er selvfølgelig at bevilgningene til vederlagsordningene for kunstnere er økt, blant annet som følge av at det er inngått ny avtale om bibliotekvederlaget. I den nye ordningen får 28 vederlagsberettigede organisasjoner til sammen 126 millioner kroner i bibliotekvederlag, noe som er en økning på 8 millioner fra året før. Det ble inngått en treårig avtale om vederlag for 2019–2021, med en årlig økning i takt med konsumprisindeksen. I avtalen inngår filmvederlaget som utbetales til Norsk filmvederlagsfond.

Et hjertesukk
For at de beste bøkene skal nå de viktigste leserne, er vi avhengig av at litteratur formidles og at langsiktige lesefremmende tiltak iverksettes. Vi ønsker bedre rammebetingelser for organisasjonene som arbeider med litteraturformidling og lesefremmende tiltak. Lappeteppeøkonomien til Foreningen !les gjør det svært vanskelig å planlegge langsiktig; det samme gjelder Leser søker bok. De siste årene har Norsk Forfattersentrum hatt en betydelig økning av aktiviteter nasjonalt, men de har ikke fått tilsvarende og nødvendig økning i sitt statlige driftstilskudd. Dette er meget uheldig både for forfattere og lesere.

Elisabeth Moseng (f. 1967) hadde illustrert en rekke bøker for andre før hun debuterte som forfatter i 2014 med bildeboken Når jeg blir storebror.  Moseng jobber også som designer og er tilknyttet illustratørfellesskapet Illustratørene.

Hva betydde bøker for deg i oppveksten?

Vi hadde mye bøker hjemme, og jeg ble lest mye for. Jeg husker fortsatt flere oppslag fra Mitt skattekammer, og ikke minst illustrasjonene i Elsa Beskows bøker. Da jeg begynte å lese selv, gikk det i Bobsey-barna, Ponnigjengen og Frøken Detektiv. Jeg husker følelsen av å være litt voksen, og bli tatt på alvor, når jeg leste Ung i dag-bøkene. Det var en ny verden som åpnet seg med den serien, og boken Peters baby gjorde spesielt inntrykk. Jeg elsket når vi hadde høytlesning på skolen, og jeg husker fortsatt hvor brutalt det var å bli revet ut av historien når det ringte ut.

Hvorfor ville du bli forfatter?

Etter å ha jobbet som illustratør for andre i mange år fikk jeg lyst å prøve å skrive selv. Det føles nesten som en naturlig fortsettelse av å ha jobbet med visuell historiefortelling i så mange år. Det er jo mye av de samme prosessene man går gjennom: ideer, karakterutvikling og dramaturgi. Men mest av alt liker jeg å skrive fordi det er gøy å jobbe med ord. Det er et sted jeg liker å være. 

Hvorfor skriver du for barn?

Det er her jeg føler meg hjemme. Barnebøker føles som en lekegrind. Alt kan skje, alt er mulig og det er bare din egen fantasi som setter begrensingene. I alle fall helt til du møter et forlag.

Har du en rød tråd eller fellesnevner i bøkene dine?

Om man med et forfatterskap også kan ta med det man har liggende i skuffen, må jeg si mangfold. Jeg er opptatt av at det er rom for alle. Uansett. 

Er det noe du er spesielt opptatt av som forfatter?

Å få sagt det jeg vil med få ord, samtidig som teksten har flere lag.

Hva liker du best å gjøre når du ikke skriver?

Foruten å illustrere? Jeg er glad i å gå i teater, lese, spille squash og dra på turer. Ellers fylles dagene opp med to herlige, aktive gutter.   

Helt til slutt, hvilke forventninger har du til NBU?

Jeg håper NBU kan være et sted der man kan få faglig påfyll. I tillegg ser jeg fram til å møte andre som også er opptatt av barne- og ungdomsbøker.

Geirdis Bjørlo (f. 1952) har alltid vore glad i å fortelje historier. Den fyrste barneboka hennar, To nissar, som ho også illustrerte sjølv, kom  i 2000. Sidan har ho gitt ut fleire barnebøker og ein roman for vaksne, alle på Samlaget.

Geirdis Bjørlo. Foto: Eivind Senneset

Kva betydde bøker for deg i oppveksten?

I barndomsheimen min var det mange bøker, men få var for barn. Forteljingane far min dikta, var viktigare enn bøkene. Han fortalde om ville dyr i møte med folk og fe, og eg trudde det var sanning, men når han fortalde om dei tre rampete ungane som stadig gjorde ugagn, skjønte eg at han dikta. Han stimulerte heilt klart mi forteljarglede. Som ungdom var biblioteket ein elska stad. Det var ope ein dag i veka, og vi fekk låne heim maks fire bøker kvar gong. Det heldt så vidt. Hurra for folkebiblioteka! 

Kvifor ville du bli forfattar?

Eg har alltid fortalt. Det starta i tidleg barndom med historier i serieform til søster mi. Tema var ”mishandlinga” eg blei påført under eit sjukehusopphald langt borte frå mine kjære, som eg overlevde ved hjelp av list og hemn. Seinare vart småbrørne publikum og forteljingane meir varierte, og eg visualiserte handlinga ved hjelp av teikningar og figurar. Som vaksen var det naturleg for meg å velje teater som formidlingsform.

Det var ei endring i i livssituasjonen som gjorde meg til skjønnlitterær forfattar. Eg vart enke og åleine  om ansvaret for våre to barn. Den yngste var kronisk sjuk i barndomen, og eg måtte ha arbeidsplassen min i heimen ein periode. Skrivinga ”redda” meg. Første boka var ein adapsjon – ei vidareutvikling av eit figurteaterstykke som i mange år var Hordaland teater si juleframsyning. Guri Vesaas på Det Norske Samlaget var rettleiaren min, den beste eg kunne fått, og eg er takksam. Eg illustrerte sjølv, så bok og teater skulle fungere saman.

Kvifor skriv du for barn og unge?

I oppveksten bekymra eg meg over åra som gjekk. Eg ville ikkje at barndomen skulle ta slutt. Yrkesvalet ordna dette for meg. Eg er godt over seksti, i min tredje alder og held  fram med å spegle meg i barna. Når eg møter ei gruppe menneske, er det alltid barna eg ser først. Eg skriv for vaksne også – og for meg sjølv.

Har du ein raud tråd eller fellesnemnar i bøkene dine?

Eg veit ikkje om eg har ein raud tråd, men eg er opptatt av den nære historia. Både den vi har felles og historia den enkelte ber med seg – korleis den verkar inn på notid og framtid. Eg har skrive ein roman for vaksne der handlinga går føre seg i ulike tidsepokar, og to av dei tre barnebøkene mine bygger på norsk folketru. Eg er fascinert av folketrua og meiner den har noko å fortelje oss. 

Er det noko du er spesielt opptatt av som forfattar?

Motivasjonen min er å formidle noko eg sjølv er opptatt av og som kjennest viktig.  Målet er at teksten ikkje berre skal underhalde, men også at den skal engasjere og, om mogleg, gje livsmot og trøyst. 

Kva likar du best å gjere når du ikkje skriv?

Ser eg bort frå samvær med familie og vener, likar eg mine små og større praktiske prosjekt best. Eg har også vore dokkemakar og arbeidd med scenografi og kostymer – arbeid som gir konkrete resultat og meining og glede. Lesing gir meg også mange gode stunder. Dei siste åra har eg lese litt meir sakprosa og fagbøker enn tidlegare. Det er så mykje eg ikkje veit.

Kva forventningar har du til NBU?

Eg har ikkje mykje erfaring med NBU, men kjenner meg svært velkomen og har inntrykk av at NBU er ein raus og seriøs organisasjon som arbeider til forfattaranes beste. Eg melde meg inn i NBU etter å ha blitt oppfordra av andre forfattarar, og er svært glad for det. 

Astrid Lindgren Memorial Award (ALMA)  er verdens største pris for barne- og ungdomslitteratur. Da de nominerte for 2020 ble annonsert på bokmessen i Frankfurt torsdag, var nominasjonslisten som vanlig lang. Hele 237 forfattere, illustratører, fortellere og organisasjoner fra 68 land er nominert.

De nominerte fra Norge er:

• Lene Ask, forfatter og illustratør
• Rune Belsvik, forfatter
• Gro Dahle, forfatter
• Harald Rosenløw Eeg, forfatter
• Stian Hole, forfatter og illustratør
• Marit Kaldhol, forfatter
• Leser søker bok, organisasjon
• Gry Moursund, forfatter og illustratør
• Svein Nyhus, forfatter og illustratør
• Maria Parr, forfatter
• Øyvind Torseter, forfatter og illustratør

Foto Ask: NBU; foto Parr: Agnete Brun; foto Belsvik: Adam Read; foto Kaldhol: Øyvind Eide; foto Eeg: Niklas Lello; foto Torseter: Lars Aurtande; foto Moursund: Observatoriet; foto Dahle: Line Fresti; foto Nyhus: Gyldendal; foto Hole: André Løyning

I Norge er det NBU, Norsk barnebokinstitutt, IBBY Norge, Norsk bibliotekforening barn og unge og Norsk Litteraturfestival som har nominasjonsrett til ALMA-prisen. I år ble retten brukt til å la lesernes mening bli hørt, og det var Gro Dahle og Leser søker bok som fikk flest stemmer og ble nominert. At det er ytterligere ni norske forfattere og illustratører på listen, betyr at de er foreslått av andre instanser. Se hele nominasjonslisten her.

NBU gratulerer alle de nominerte!

Ayse Koca (f. 1975) debuterte i 2014 med Yoko Onur – et balleliv, som ble nominert til både Brageprisen og og Kulturdepartementets debutantpris. I år er hun aktuell med oppfølgeren Yoko Onurs dobbeltliv.

Ayse Koca. Foto: Tore Sandberg

Hva betydde bøker for deg i oppveksten?

Bøker og biblioteket betydde enormt mye for meg. Jeg vokste opp i et hjem uten særlig mange bøker. Derfor oppsøkte jeg biblioteket og endte opp med å bo der mesteparten av fritiden. Det er så mange fiktive karakterer jeg vil takke for alt de har lært meg. 

Hvorfor ville du bli forfatter?

Jeg hadde ingen planer om det, helt til jeg kom inn på forfatterstudiet ved Norsk barnebokinstitutt. Da var det for sent å snu.

Hvorfor skriver du for barn?

Det må være den mest dynamiske gruppen i verden, det er utrolig fascinerende hvor fort kultur skapes og endres hos dem. Dessuten har jeg det mest gøy når jeg ikke er så voksen i hodet. 

Har du en rød tråd eller fellesnevner i bøkene dine?

Nå har jeg skrevet kun to bøker, og fellesnevneren hos disse kan være nyansene som ligger gjemt i klisjeene, og hvordan vi snakker forbi hverandre. 

Er det noe du er spesielt opptatt av som forfatter?

At jeg klarer å skrive enkelt om noe vanskelig, noe som gir mening, både for meg selv og andre. Jeg liker best å snu ting på hodet, og det er en gave å få lov til å pakke det som er utenfor boksen inn i en god historie.

Hva liker du best å gjøre når du ikke skriver?           

Kjedelige ting som forefallende arbeid, da får jeg også ryddet plass i hodet. Ellers liker jeg best å spise sjokolade, både når jeg leter etter serier med gode dialoger på Netflix, og mens jeg ser på. Det blir mye rydding og sjokolade.

Hvilke forventninger har du til NBU?

Akkurat nå føles det som jeg er med i en slags storfamilie, med felles mål, verdier og slikt. Det er fint å vite at vi kan være til stede for hverandre, og at det er noen der ute som tar ansvar for å sikre en god fremtid for barne- og ungdomslitteraturen.

Grafill er bransjeorganisasjonen for alle som arbeider eller utdanner seg innen design og illustrasjon. De deler årlig ut stipendmidler – i år 4,6 mill. kr – til profesjonelle utøvere innen fagfeltene de representerer, og i år har de tatt grep for å sikre midler til bildebøker og tegneserieprosjekter.

Søknader knyttet til publikasjoner er nå delt inn i følgende prosjekttyper:
1. Prosjektstipend – bildebok/illustrert bok
2. Prosjektstipend – tegneserie
3. Prosjektstipend – annen publikasjon

Søknadsfristen er 1. november 2019.
Du trenger IKKE være medlem av Grafill for å søke.

Les mer om Grafills stipend og søk her

Det blir holdt et informasjonsmøte om Grafills stipend i Oslo i dag kl. 14:30. Møtet vil bli streamet. Les mer her.

NBU-medlem Bo Gaustad fikk Grafill-stipend i fjor og er nå midt i prosessen med å lage boken Hanen som ville være hund. Les intervju med henne her.

Prosjekter som tidligere er tildelt Grafill-stipend. Foto: Grafill

Av A. Audhild Solberg, styremedlem i NBU 

Bokmessa i Frankfurt er over for i år, og dei norske barne- og ungdomsbokforfattarane som gjesta messa er heime igjen. Mange blei intervjua på den norske paviljongen, andre møtte fans og signerte bøker, atter andre besøkte tyske skuleklasser rundt om i byen.

Også representantar frå dei fleste forfattar- og litteraturorganisasjonane i Noreg var til stades på bokmessa, inkludert styret i NBU. Fleire av oss hadde eigne oppdrag i løpet av messa, men vi tok oss sjølvsagt tid til å sjå medlemmene våre i aksjon på scena.

Her er noko av det vi fekk med oss dei dagane vi var i Frankfurt:

Anna Fiske og Maria Parr blir intervjua av serbisk fjernsyn på den norske paviljongen. Bjørn Ousland og Monica Kristensen blir intervjua om bøkene sine om polarheltane Amundsen og Nansen.

Øyvind Torseter i samtale med NBU-leiar Taran Bjørnstad. Gro Dahle og Svein Nyhus blir intervjua om bøkene sine. Anna Fiske i samtale med kritikar Erle M. Sørheim. Anna Fiske, Taran Bjørnstad og Svein Nyhus i selfie-modus.

På den norske fellesstanden i hall 5 var det hektisk møteaktivitet mellom norske agentar og utanlandske redaktørar kvar dag. Dei største agentura på standen var Oslo Literary Agency, som representerer mange Aschehoug-forfattarar, Gyldendal Agency og Cappelen Damm Agency. Godt representert var også forfattarar på Samlaget, Vigmostad & Bjørke, Ena og Magikon.

Glimt frå den norske fellesstanden i hall 5.

Glimt frå den norske fellesstanden i hall 5.

Anna Fiske vinkar til fotografen på den norske paviljongen, der ei rekke norske barne- og ungdomsbøker var utstilt.

Gro Dahle, Svein Nyhus og Maria Parr signerer bøker til fansen. Bokbussen i Oppland hadde tatt turen til Tyskland. Om bord var formidlar Trygve Ramnefjell og NBU-styremedlem Linn T. Sunne.

For sjette gang inviterer «Prøysen tel by’n» til konsert på Alf Prøysens dødsdag 23. november. Et knippe norske artister vil tolke Prøysens viser og verk. I tillegg blir de tre Prøysenprisene delt ut, deriblant Teskjekjerringprisen.

Alf Prøysen tolket av Lisa Aisato, som mottok Teskjekjerringprisen i 2016 sammen med sin søster Haddy Njie.

Teskjekjerringprisen, Prøysenprisen og Alf Prøysens Ærespris ble opprettet i 1974 og gis for fremragende innsats innen musikk, visekunst og diktning i sjangre som forbindes med Prøysen.

Teskjekjerringprisen vektlegger spesielt virksomhet rettet mot barn, og har de siste årene gått nærmest utelukkende til barne- og ungdomsbokforfattere. Siden 2018 har NBU samarbeidet med Norsk forening for komponister og tekstforfattere og Norsk Viseforum om juryeringen.

I fjor var det Hilde Hagerup som fikk prisen, blant annet for sin tydelige stemme og sitt sterke sosiale engasjement. Spent på hvem som vinner i år? Møt opp og se!

Arrangementet finner sted i Kulturkirken Jabob i Oslo 23. november kl. 19:00.

Artistene som opptrer, er Ingrid Olava, Knut Anders Sørum, Hilde Louise Asbjørnsen, Ove Røsbak, Kari Svendsen, Nils m/Skils og Espen Leite.

Les mer og kjøp billetter her.

NBU-prisen går til en person eller institusjon som har utført et prisverdig arbeid for barne- og ungdomslitteraturen i Norge. I år går prisen til Spangereid skolebibliotek i Lindesnes kommune.

Her er begrunnelsen for utdelingen:

Skolen er den siste fellesarenaen vi har, sa NBU nylig i et innspill til den nye stortingsmeldingen om kultur for barn og unge. Skolebibliotek bør gi alle lik tilgang på litteratur og leseglede.

Men dessverre er forskjellene i skolebibliotekene store. For altfor mange skoler betyr skolebiblioteket nedstøvede kasser med utdaterte bøkereller stengte rom. Mange har ikke skolebibliotek i det hele tatt.

Heldigvis har vi noen gode eksempler på det motsatte – og ett helt spesielt og i særklasse:

For ti år siden slet Spangereid skole i Lindesnes kommune. De hadde dårlige resultater på nasjonale prøver, og skolen samlet seg derfor om en felles visjon: De skulle bli best i Norge på lesing! Strategien deres var å gjøre skolebiblioteket til hjertet av skolen. Et integrert og levende sted og en ressurs for alle. De oppgraderte lokalene, kjøpte inn nye bøker og bygde en  ny arena sammen. Alle var med på dugnadsarbeidet. Lærere så vel som elever.

Ved å aktivt satse på skolebibliotek og leseglede har Spangereid skole bortimot eliminert behovet for spesialundervisning. De plukker nemlig opp lesevansker tidligere enn det som er vanlig ved å introdusere alle for lystlesing fra starten av.

Biblioteket brukes tverrfaglig. Hele skolen er bevisst litteraturens og bibliotekets verdi, og det kjøpes inn stadig nye bøker som er aktuelle og relevante for barna. Elever på sjette og sjuende trinn kan søke jobb som bibliotekassistenter – og stillingene er ettertraktet. Skolen har også et eget leseglede-nøkkelknippe. Det henger ti nøkler på knippet, blant annet: Bad barna i bøker.

Og ikke minst: Skolens resultater er blitt så kjente at skolebibliotekar Line Hjellup nesten daglig får henvendelser fra skoler over hele landet som vil ha tips, inspirasjon og veiledning i håp om å kunne gjenskape suksessen. Vi håper at mange skoler vil følge i deres spor.

NBU gratulerer Spangereid skolebibliotek med prisen!

Vinneren ble annonsert på NBUs medlemsmøte i Oslo 25. oktober. Prisen er et kunstverk, ofte av en barnebokillustratør. Spangereid skolebibliotek vil få besøk av forfatter og illustratør Bjørn Ousland, som kommer til å tegne verket på stedet.

Skolebiblioteket på Spangereid skole. (Foto: Line Hansen Hjellup/Rolf Steinar Bergli)

Nominasjonane blei offentleggjort på ein pressekonferanse på Deichmanske hovudbibliotek i Oslo i dag. I tillegg til dei fem nominerte i kategorien barne- og ungdomslitteratur, skriv og illustrerer tre av dei nominerte i open klasse for barn og unge.

Her er dei heldige nominerte! Øvst f.v.: Ane Barmen, Hilde Hodnefjeld, Rune Belsvik, Nora Brech. Nedst f.v.: Anna Fiske, Mari Kanstad Johnsen, Harald Nortun, Ingeborg Arvola.

Barne- og ungdomslitteratur

Ingeborg Arvola og Nora Brech (ill.): Buffy By er talentfull  (Cappelen Damm)

Ane Barmen: Draumar betyr ingenting (Gyldendal)

Rune Belsvik: Fugleguten (Samlaget)

Harald Nortun: Blå flaggermus (Samlaget)

Les juryens begrunnelse.

Juryen for  barne- og ungdomslitteratur har bestått av Ahmed Akef Khateeb (barnebokkritikk.no), Hilde Dybvik (OsloMet), Wenche Ratama (Skjervøy bibliotek) og Eirik Mundhjeld (Norli Nordre gate).

Skjønnlitteratur for vaksne

Mari Andreassen: Hvor lenge varer vi  (Cappelen Damm)

Jon Fosse: Det andre namnet. Septologien I-II (Samlaget)

Nina Lykke: Full spredning (Oktober)

Øyvind Rimbereid: Hvit hare, grå hare, svart (Gyldendal)

Sakprosa

Torgrim Eggen: AXEL – fra smokken til Ovnen (Cappelen Damm)

Nilas Johnsen: Erdogan. Tyrkias nye sultan (Aschehoug)

Hege Kofstad: Grenselosene (Pax forlag)

Shazia Majid: Ut av skyggene (Aschehoug)

Open klasse: Bildebøker for vaksne og barn

Anna Fiske: Hvordan lager man en baby? (Cappelen Damm)

Hilde Hodnefjeld: Lykke og ulykken (Cappelen Damm)

Mari Kanstad Johnsen: 3 2 1 ( Gyldendal)

Martin Ernstsen og Knut Hamsun: SULT (Minuskel forlag)

Les juryens begrunnelse.

Juryen for open klasse har bestått av Lene Ask (illustratør), Håkon Edvardsen (Norli Nye Sandvika) og Tonje Vold (OsloMet).

NBU gratulerer alle dei nominerte!

Brageprisen 2019 blir delt ut på Dansens hus i Oslo 21. november kl. 17.30. 

Foto: Anna Fiske: Maja Hattvang; Mari Kanstad Johnsen: Auigon Johnsen; Hilde Hodnefjeld: Trond Bredesen; Harald Nortun: Benedikte Skarvik; Rune Belsvik: Sol Nodeland; Ingeborg Arvola: Anna Julia Granberg / Blunderbuss; Ane Barmen: Maria Olivia Rivedal; Nora Brech: Stine Friis Hals

Ingeborg Eliassen (f. 1953) debuterte som barnebokforfatter allerede i 1979, med Berre ei lita ert. Siden har hun skrevet både skuespill, dikt, sangtekster – og flere barnebøker. Hennes seneste bok er Du tror det ikke før du får se det (2018), illustrert av Hilde Hodnefjeld. 

Ingeborg Eliassen. Foto: Stephen Hutten

Hva betydde bøker for deg i oppveksten?

Den første boka jeg leste helt selv, var ei lettlest bok om Helen Keller. Den var så sterk at jeg knekte lesekoden med den. Jeg kjenner ennå lukta i rommet jeg satt i da jeg leste om hvordan den døvstumme jenta stavet sitt første ord, vann, i håndflata til læreren. Nå var også jeg blitt en leser.

I bokhylla i stua var det bare kjedelige bøker med bokstaver – unntatt Kringla Heimsins 1–12. Der slo jeg som regel opp på den sida der det henger en mann med bakbundne hender og ei løkke rundt halsen. Bildet er i grått, og jeg måtte se nøye for å finne ut hva som foregikk. På bakken under står folk og ser opp på den som henger. Jeg så ofte og lenge på det bildet, men forsto det aldri.

Jeg fikk bøker med bilder og farger i gave av og til. Ett år forsvant julegavene, og ved en tilfeldighet fant jeg dem på roterommet hjemme hos venninna mi. Hun tviholdt på at hun hadde fått dem i julegave. Som åtteåring kunne jeg såpass mye sannsynlighetsberegning at jeg ikke aksepterte påstanden. Det gjorde heller ikke mora hennes. At noen kunne stjele andre folks bøker, var vanskelig å forstå. At den ene var om Den grimme andungen og den andre om Jesus som ung gutt, gjorde det helt ubegripelig. Hadde det enda vært ei bok om røvere. Nei, selv da – bøker kan lånes, ikke stjeles! 

Hvorfor ville du bli forfatter?

Det var ingen plan, det bare blei sånn. Den første diktet skreiv jeg fordi det kokte innvendig. Den første boka skreiv jeg fordi jeg ikke hadde penger til å kjøpe bursdagsgave til et barn jeg var kveldsmamma for.

Hvorfor skriver du for barn og ungdom?

Jeg har skrevet manus til bildebøker og manus til teater og film. Slik prøver jeg å aksle meg inn i et skapende fellesskap. Det første magiske med å skrive er den inspirerte perioden når ideen velter fram og tar form av handling og dialog. Det neste store, når vi snakker om bildebøker, er når illustratøren tar tak i manus og utvikler det videre til et komplett verk.

Er det noe du er spesielt opptatt av som forfatter?

Tror ikke det, men det jeg er opptatt av i livet, blir med inn i det jeg skriver. Det hjertet er fullt av, renner ned på papiret.

Til slutt, hvilke forventninger har du til NBU?

Jeg har flere fine forfatterkollegaer som jeg har kunnet dele nederlag og seire med. Vi har vært hverandres lesere, gitt råd og tips, papirlommetørklær og heiarop. Noen er NBU-medlemmer og har anbefalt meg å søke medlemskap fordi det er ”så fint å være medlem”. Nå har jeg deltatt på mitt første medlemsmøte. Den varme velkomstapplausen var en fin start, og siden gikk det bare oppover.

Av A. Audhild Solberg

Sist veke gjekk verdas største nynorske barne- og ungdomsbokfestival av stabelen på Stord. I år kunne festivalen by på alt frå improteater til skumringsdans. Og bingo, så klart.

Den nynorske barne- og ungdomslitteraturen er rik og allsidig. Men det er fortsatt slik at mange barn og unge ikkje kjenner til den, ikkje eingong i det nynorske kjerneområdet i vest.

Elevar frå Stord kulturskule dansar ved Kolerakyrkjegarden i Hystadmarkjo.

Det er her Falturiltu kjem inn. I heile åtte dagar får barn og unge i Sunnhordland møte nynorskskrivande forfattarar og illustratørar – i klasserommet, på biblioteket og på kulturhuset. Eller, som i år, i stallen, på fotballbanen og andre uvanlege scener.

Sjølv var eg på ein kolerakyrkjegard og las høgt frå den eine boka mi på nynorsk. Kvelden før høyrde eg Tor Arve Røssland lese frå Svarte-Mathilda inst i ei iskald gruve.

Det er så ein blir misunneleg på alle ungane som får ta del i denne nynorske litteraturfesten kvart år!

Også for vaksne
Ikkje for det, også vaksne får litterært påfyll under Falturiltu. Eit av høgdepunkta i år var møtet mellom forfattar Rune Belsvik, sjølv frå Stord, og skodespelar Helge Jordal. Dei var inviterte for å snakke om Belsviks debutbok Ingen drittunge lenger, som Jordal las inn for NRK Radio for nøyaktig førti år sidan.

Jordal kunne fortelje at han hadde jobba grundig med dialekten til hovudpersonen i boka – så grundig, faktisk, at han jamleg ringde opplysninga på Stord for å høyre korleis folk der snakka.

Rune Belsvik og Helge Jordal i samtale med Hege Myklebust frå festivalkomiteen.

Marit O. Kaldhol fortel om forfattarskapen sin, særleg ungdomsbøkene.

Alvor og humor på seminar
Den mest aktive forfattaren på festivalen var Marit O. Kaldhol. Ho var årets festivalforfattar, og fleire av framsyningane under festivalen var inspirerte av bøkene hennar.

Kaldhol heldt også eit kåseri under Falturiltu-seminaret, der ho m.a. samanlikna skriving med arkeologi, det å grave etter noko vesentleg. For, som ho sa, ho skriv ikkje for å underhalde. Unge ber på eit alvor i livet. Det er hennar jobb å møte det alvoret og ta det på alvor.

Alvoret stod også sentralt da Bjarte Bakken (prosjektleiar i Foreningen !Les), underteikna (forfattar) og Brynjulf Jung Tjønn (forfattar og forlagsredaktør i Samlaget) diskuterte om ungdomsbøker er blitt meir brutale dei siste åra.

Denne gjengen snakka derimot ein del om humor i ungdomsbøker, eller snarare mangelen på den. F.v. Eivor Vindenes (forfattar og rådgivar i Leser søker bok), Elen Betanzo (forfattar og forlagsredaktør i Samlaget), Terje Torkildsen (forfattar) og Guri Fjeldberg (kritikar i Bergens Tidende og Periskop).

Ingelin Røssland og Rune Belsvik lanserte sine nyaste barnebøker under festivalen. Dei møttest på scena til ei varm samtale om skriving og oppvekst.

Leirskulestemning
Når fleire forfattarar er samla på ein liten festival, utviklar det seg gjerne ei slags leirskulestemning. Ein bur på det same hotellet, et middag saman, går på dei same arrangementa, har den same interne ferjehumoren –

Eller, vent nå litt!

At dei fleste forfattarane på ein nynorskfestival er vestfrå, er sjølvsagt å vente. Vestlendingane rular på nynorsktoppen. Og dei er greie folk. Lette å like. Men dei ferjereferansane … Der må ein telemarking melde pass. Heldigvis kjende både eg og dei tre andre inn- og austlendingane oss velkomne likevel.

Bingoen?
Den blei arrangert på kafeen Sykkel & Kaffi i Leirvik. Den nynorske nettavisa Framtida klinka rett og slett til med ein barnebokbingo. I staden for tal var det eit utval nynorske bøker og forfattarfjes som pryda spelebretta.

Eg hugsar ikkje kven som ropte «Bingo!» fyrst. Men det var nok ein vestlending.

Takk for i år, Falturiltu!

NBU var godt representert på Falturiltu i år. Her besøker NBU-leiar Taran Bjørnstad og administrasjonsleiar Ellen Liland studioet til forfattar og illustratør Anna Folkestad i gågata i Leirvik. Alle foto: NBU