Jeg vet om to spennende bloggprosjekter hvor elever i samarbeid med skole/bibliotek blogger om bøker de leser. Den ene bloggen heter Unger i Hedmark læs hvor elever fra skoler i Ringsaker, Hamar og Elverum skriver om bøker de leser. Mange gode lesetips, og en utmerket måte å holde seg oppdatert på hva som virkelig fenger ulike aldersgrupper. Elever skriver omtalene på skolen som sendes til bibliotekarer som publiserer (uredigert).

Det andre leseprosjektet jeg tenker på er Lenvik kommune sine to bokblogger: Unge Bokbloggere (mellomtrinnet) og Unge Bokbloggere (ungdomstrinnet). Begge har gode anmeldelser skrevet av engasjerte lesere.

Å koble lesning, skriving og nettet sammen i disse prosjektene vil jeg tro fremmer både leselyst og læring. Jeg tenker disse nettstedene kan være til inspirasjon for forlag, forfattere, lesere og andre skoler/bibliotek som har lyst til å gjøre noe av det samme.

”Sofie veiver ikke med hendene eller tar seg til håret når hun snakker, sånn som jentene i Klaras klasse. Sofie sitter med beina i kors.”

”Klara kjenner ingen jenter som er forelsket i jenter. Det går vel an, mamma? Klara ser opp på moren og spør i stedet: ”Hva er klokka?”.

Her et foto tatt i nærmiljøet og som jeg synes passer fint inn. La oss håpe at kjærligheten fremdeles blomstrer mellom Mille + Bella.

Korleis opplever elevane møtet med Den kulturelle skolesekken og med kunst og kultur? Dette har ei forskingsgruppe sett på, og 18. februar var datoen for at resultata av ei omfattande undersøking skulle leggjast fram. Det skriv Kulturrådet/DKS på nettsida si. Resultata er ennå ikkje offentleg kjent.

Etter at Uni Rokkansenteret og Høgskolen i Bergen i juni 2013 la fram resultata fra eit 4-årig forskingsprosjekt på Den kulturelle skolesekken, tilrådde forskingsgruppa at ein burde sjå nærmare på korleis elevane opplever møtet med DKS.

I denne mandagsspalten finner du større eller mindre nyhetssaker som på et eller annet vis har noe å gjøre med bøkenes verden. Alle boknyhetene jeg har skrevet om finner du her.

VIDA Count 2013

- VIDA Count 2013 er offentliggjort. VIDA holder oversikt over kjønnsfordeling innen litteraturen.

- Ukjente vandaler i Tokyo har reist fra bibliotek til bibliotek og systematisk ødelagt utgaver av Anne Franks dagbok.

- Her er historien om 90 år gamle Socorro Ramos, som åpnet bokhandelen sin under andre verdenskrig.

- Boka er i ferd med å forsvinne i Zimbabwe.

- Bok & Media skifter navn til Vivo bokhandel.

- Den kjente forfatteren og professoren Leif GW Person sliter med store smerter.

Ernest Hemingway. Foto via dagbladet.no.

- Hvorfor er så mange berømte forfattere også berømte drankere?

- Er det OK å bruke og dikte videre på virkelige personer i skjønnlitteraturen?

- Der tradisjonell publisering og selvpublisering møtes.

- Hvilke bøker blir klassikere i fremtiden? 21 forfattere har talt.

- … og hvilke bøker bør vi slutte å kalle klassikere?

- Det er på tide å dokumentere og ta vare på Rwandas historie gjennom bøker, skriver Stephen Mugisha.

Divergent-sminke. Foto via huffingtonpost.com.

- Nå kan du snart kjøpe Divergent-sminke.

- Franske politikere er opprørte over en ny barnebok.

- Det er 16 år siden Jo Nesbø ga ut Harry Hole-bok nummer 2, Kakerlakkene. Nå ligger den på bestselgerlista i USA.

- 9 ting tv-serien House of Cards har lånt av Shakespeare.

- Den tyske suksessforfatteren Daniel Kehlmann mener det finnes altfor mange dårlige bøker om andre verdenskrig.

-  «Hvad er litteraturens rolle i offentligheden, og hvornår er det legitimt at fremsætte en kritik?»

Hilary Mantel. Foto: Tim Anderson via telegraph.co.uk.

- British Library henger opp maleri av Hilary Mantel – og det er modig.

- Mysteriet om den uleselige boka er løst.

- Derfor blir du egentlig aldri helt ferdig med ei bok.

- Disse åtte bøkene har flotte kvinnelige protagonister som hadde fortjent sine egne bøker.

- En ny studie viser at litteraturpriser gjør bøker mindre populære.

- Har du Downton Abbey-abstinenser? Prøv en av disse bøkene.

Barn leser utenfor Lion & Unicorn Bookshop, som ble nedlagt i fjor. Foto: Stephen Hird, via telegraph.co.uk.

- Nedgangen fortsetter for britiske, uavhengige bokhandler.

- Wikipedia i bokform.

- Hvorfor er akademiske verk så akademiske?

- Kiev venter på våren, sier forfatteren Andrey Kurkov.

- Derfor er en lang togtur bra for forfattere.

- Om sensur i Russland.

– I Oslo føler jeg meg trygg. Ingen forfølger meg her, jeg kan skrive hva jeg vil, hvordan jeg vil. Jeg er også blitt veldig glad i menneskene her, det er lett å komme i kontakt med folk. Men det aller viktigste for meg er at det er trygt i Norge, sier Mahsa Nikan, Oslos fribyforfatter i 2013 – 2015.

Av Elen Betanzo

Mahsa er en iransk kurdisk forfatter. I Iran ble hun forfulgt og fengslet for sine politiske synspunkter og for å ha deltatt i fredelige demonstrasjoner. Etter hvert følte hun seg tvunget til å forlate Iran, og flyttet til Irakisk Kurdistan. Heller ikke der følte hun seg trygg. I april 2013 kom hun til Oslo som fribyforfatter.

– Jeg hadde hørt så mye om hvilket godt land Norge er å bo i for barn, og ønsket meg derfor hit selv. Jeg er veldig opptatt av barn og barns situasjon. Jeg hadde hørt at Norge passer godt på barn og ungdom, og de kan leve trygt i samfunnet. At dere har en lov som tar vare på dem, en lov som sørger for at barna er trygge her, sier hun.

Mahsa skriver selv for barn og unge, og har blant annet skrevet flere barnenoveller. Samtidig har hun vært aktiv i tidsskriftet Aroosak Sokhangoo, det eneste tidsskriftet for moderne barnelitteratur i Iran. Hun er utdannet lærer og har også studert psykologi spesielt rettet mot utsatte barn.

– Jeg er opptatt av at barn skal bli hørt og sett i alle land i hele verden. Barna er fremtiden vår. Hvis vi oppdrar barna våre på en god måte, får vi en lysere fremtid.

Mahsa snakker også mye om hvor viktig det er å få muligheten til å lære å skrive sitt eget morsmål, og at barn lærer å lese og skrive på sitt eget morsmål.

– Jeg er selv kurder, men måtte studere på farsi. Det var forbudt å lære kurdisk. Jeg er altså kurder, men måtte lese og skriver på farsi. Folk blir forbauset når jeg forteller dem dette. Men at jeg selv har opplevd å ikke få lære å skrive kurdisk, gjør at jeg vet hvor viktig det er at barn får lære sitt eget morsmål.

Hva har det gjort med din måte å skrive på?

– Fordi jeg har studert på farsi, er jeg sterk i språket og kan skrive det meste. Men hvis jeg for eksempel vil skrive et dikt med mye følelser, er det lettere for meg å bruke kurdiske ord. Men kurdisk kan jeg ikke skrive. Kurdisk er det språket jeg lærte hjemme, det språket jeg snakket med foreldrene mine. De lærte meg om følelser og kjærlighet.

(ps. ikke la deg lure av kjedelig omslag)

Jeg må bare innrømme at ingen leseropplevelser slår de gode fantasybøkene. De som virkelig klarer å kombinere en god historie, solid universbygging, fantastiske karakterer og et billedrikt, men nøkternt språk. Der sidene i en bok omvandles til indre kino, der du egentlig ikke helt er til stede i vår verden, der du smelter sammen med karakterene, skogene, fjellene, havene, ja alle stedene – og intrigene og relasjonene som gjør at sidene fyker av gårde mellom fingrene dine. Jeg innrømmer det – jeg er ikke leseren som først og fremst leter etter motstand i teksten – nei, jeg liker å gli av gårde på en elv av eventyr. Men.

MEN.

Det er faktisk lenge mellom hver gang jeg finner en sånn bok. Det er helt tydelig vanskelig å skrive god fantasy. Jeg synes det ofte skorter – enten blir det for dårlige karakterer, lite troverdige universer, alt for pratsomme forfattere som er alt for forelsket i sitt eget univers, klijefylt språk som gir en kløe, forutsigbarhet som skaper kjedsomhet, eller så holder ikke storyen mål.

MEN.

Robin Hobb altså. Hun er min nye favoritt på høysetet av fantasyborgen. Jeg har lest den første trilogien hun skrev (The Farseer Trilogy med følgende tre titler: Assassin’s Apprentice, Royal Assassin og Assassin’s Quest). Når jeg leser omtalene jeg skrev over de bøkene ser jeg at jeg stadig likte de bedre etterhvert som jeg leste. Og nå er jeg ferdig med den første boka i Liveship Traders, Ship of Magic (1998) og det er DRONNINGBRA!

Ship of Magic slik illustratør John Howe ser det.

I boka følger vi handelsfamilien Vestrit med senter rundt de to søstrene Althea og Keffria. Eller… i sentrum er vel egentlig skipet Vivacia som er familiens liveship, og det betyr at båten er laget av wizardwood, en helt spesiell form for trevirke som kan «vekkes» når tre generasjoner fra en familie har dødd på dekket av båten. Således blir skipet levende og har utrolig mye mer verdi enn vanlige båter. Jeg må innrømme at jeg syntes skip hørtes kjedelig ut og levende skip hørtes teit ut, men NEI – det er ikke det.

Når faren dør, blir det kaos rundt hvem som egentlig skal ta over Vivacia. Althea har vokst opp på båten og føler hun er den som skal ta over. Hun er samtidig familiens rebel, og svogeren Kyle mener at hun er for uansvarlig, og at han selv er den riktige til å ta over. Skipet må uansett ut på havet for å drive handel – familien er i ferd med å gå konkurs. I byen Bingstown hvor de bor i kommer såkalte New Traders som ikke holder tradisjoner i hevd, og ikke minst tjener penger på slavehandel – noe som ikke blir sett pent på av de gamle familiene i byen.

Dette er en historie som bretter ut et stort persongalleri. Vi følger Althea og Keffria, men like viktig er Keffrias mann Kyle som kjemper en hard kamp for å holde familien samlet. Han er ingen pedagog kan man trygt si, han er både irriterende og slem. Det kanskje spesielt i hans forhold til sønnen Wintrow. Kyle kan ikke segle et liveship uten at en som har Vestritblod i årene er om bord. Kyle selv er inngiftet så han tvinger sønnen, som egentlig vil bli prest, til å være med på båten. Wintrow er en outsider, en slags buddhist som tar sterk avstand både fra livet på en båt og farens metoder for å være kaptein. Wintrows søster, Malta er også viktig i historien. Hun er 13 år og bråmoden, og som vil leve et liv fullt av fest og moro. Enken, moren til Althea og Keffria, forsøker å være diplomaten som holder familien sammen. Vi følger også sjømannen Brashen som aldri får det helt til, vi og ikke minst følger vi Kennit, piraten med et sort hjerte som ønsker å samle hele The Cursed Shores under sitt piratflagg. Pentagon er også viktig, et liveship som ligger strandet, som det fortelles mørke historier om – at han ble gal og drepte sitt eget mannskap. Og enda er det et knippe andre personer som er viktige for handlingen.

Robin Hobb – forfatteren

Og det er nettopp karakterskildringene som gjør at Robin Hobb står fram som en av de aller største innenfor sjangeren. På Goodreads ser jeg med interesse at de (få) som ikke liker bøkene, skriver at det er fordi de ikke klarer å like noen av personene. Jeg er helt uenig – jeg er forelska i nesten alle – men det er ingen som bare er gode, eller bare onde – de er menneskelige – og viser hele spekteret av emosjoner, motivasjoner, svakheter og verdisyn. Vi kjenner igjen tenåringsnykker, overambisiøse planer, hybris i ulike former, lite selvinnsikt, mismot, hevnlyst osv.

Jeg ser at mange sammmenligner Robin Hobb med George R.R. Martin, men at Hobb er enda bedre på karakterbygging. Dette kan ikke jeg uttale meg om da jeg ikke har lest Martin. Jeg må også trekke fram at jeg synes det er befriende deilig at hun klarer å holde alt hun skriver innenfor trilogier, og at hun ikke skriver seg ut på viddene i lange serier.

Det er fint lite magi i boka egentlig. Det er disse skipene som er laget av wizardwood, og så er det legendene som er knyttet til The Rain Wild Traders, som vi hører mye om, men ikke blir så mye kjent med i løpet av boka. Det er helt tydelig at disse blir viktigere etterhvert da deler av plottet dreier seg om disse mystiske vesenene som bor oppover elva der faren til Althea og Keffria sverget å aldri reise igjen.

Så er det det med omstendelighet, et tema jeg er opptatt av i forhold til fantasylitteratur. Denne boka står ikke tilbake med sine nesten 900 sider. Er det nødvendig? Jeg ser av mine omtaler av forrige trilogi hun skrev, The Farseer Trilogy, at det var mitt ankepunkt. Også her kunne Robb ha strammet inn boka med 100 sider pluss. Men jeg må si at jeg nesten ikke tenkte over det. Det er noe med at når man skriver så godt som Robin Hobb gjør – når hun bretter ut side etter side med karamell og sjokolade, ja – så er det helt greit – hvis man har god lesetid og ro i lesehjertet. Jeg planlegger bind to i påsken og bind tre i sommer.

Det er forresten vel verdt å merke seg at språket til Robin Hobb er godt. Kanskje ikke veldig nøkternt – det er billedrikt og besnærende, tidvis poetisk og vakkert på sitt fortellende vis, men på ingen måte klisjefylt eller påtrengende.

Jeg finner ingen norske bokbloggere som har skrevet om boka, men du finner gode omtaler på Fantasy Books Review samt at du finner mange omtaler på Amazon og Goodreads.

Konklusjon: I LOVE ROBIN HOBB!

Kribledagar er ei barnediktbok om Nina som finn eventyr i alt ho ser. Nina er hoppejenta med glitreauge, Nina dansar og er nysgjerrig på alt rundt seg. Kanskje er Afrika like bak huset og kanskje kan ho fly til Venus for å sjå kva som hender der. Dette er ei bok med korte kribletekstar, og med har rim og rytme og spenning på kvar side.

Kribledagar er illustrert av Even Bøthun.

«Kribledager er Bente Bing Kleiva og Per Olav Kaldestads andre billedbok sammen, og Even Bøthuns debut som barnebokillustratør. Den beskriver en type dager som kanskje bare finnes når man er liten: lykkelige dager fulle av lek og sol og søle og kladding, diktning og dagdrømming, herjing og hemmeligheter,» skriv Ingrid Kvamme Fredriksen på Barnebokkritikk.no.

Aschehougs og Gyldendals forfattere har fremforhandlet en ny avtale som sikrer dem 25 prosent forhandlerrabatt i tillegg til royaltyen på 28-30 prosent for eget salg av e-bøker, gjennom ePorten.no og forfatternes hjemmesider. Det skriver Dagbladet.

Aschehoug og Gyldendal har åpnet for at deres forfattere selv kan selge sine bøker via ePorten og egne hjemmesider. I tillegg til royalty på 28 prosent på de første 799 bøkene og 30 prosent deretter, får forfatteren en forhandlerrabatt på 25 prosent. Avtalen gjelder samtlige forfattere i forlagene, ikke bare enkeltforfattere, og den gjelder backlisten.  Legger man sammen – og ser bort fra momsen på e-bøker, sitter forfatteren da igjen med 53-55 prosent av utsalgsprisen. Når det gjelder nye titler reguleres salget i fastprisperioden gjennom eksisterende avtaleverk.

Forfatternes egen salgsmulighet er forutsatt at bøkene er DRM-merket, har vannmerke og at man har det regnskapstekniske på plass: det vil si at salg rapporteres både til forlaget og skattemyndighetene.

Forfatterforeningen har ikke vært involvert i denne prosessen. Det er enkeltforfattere som har tatt saken opp med sine respektive forlag. I Aschehoug er det Tom Egeland og Jan Kjærstad som har ført samtalene med ledelsen, i Gyldendal er det Jørn Lier Horst som har hatt forhandlerrollen.

Cappelen Damm kjører individuelt, skriver Dagbladet:

Den første gnisten til opprør ble på mange måter tent av Gert Nygårdshaugs disputt med Cappelen Damm – en sak partene til slutt fant en løsning på. Men Norges største forlag har enn så lenge ikke tenkt å følge forlagene på Sehesteds plass:

- Vi behandler dette individuelt og tar en samtale med de forfatterne som ønsker egne løsninger for e-boksalg. Så langt er det veldig få som har tatt opp dette, sier forlagsdirektør Elisabeth Steen i Cappelen Damm.

Les hele artikkelen på dagbladet.no

Undertittel: og andre spørsmål fra bokhandelkunder
Sjanger: Sakprosa/humor
Utgitt: 2014
Format: Innbundet
Oversatt av: –
Forlag: Liv Forlag
ISBN: 9788293184768
Sider: 91
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
Merkelige og morsomme og absurde møter mellom kunder og bokhandelmedarbeidere – samlet fra bokhandelansatte i Norge. Kunder spør om alt mulig rart i en bokhandel: Fører dere kunstgjødsel? Vannkanner? Opptennings-briketter? Barberkrem? Syngende slips? Eller favoritten: Har dere karikaturlakk? For ikke å glemme kundene som spør om man kan skrive ut en oversikt over alle bøker man kan skaffe. Utgangspunktet for denne boka er redaktørens interesse for bokhandel, lang erfaring med rare samtaler og spørsmål, og ønske om å lage en utgivelse som skal skape glede og latter og gjenkjennelse blant kunder og bokhandlere. Bokas redaktør er Stian Johansen, som selv har jobba ti år i bokhandel (Tanum og Libris) og som har bakgrunn fra Bok & samfunn. Dette er den perfekte boka for alle som liker bøker, bokhandel og humor!
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Da jeg leste boka som inspirerte til denne norske varianten, Weird Things Customers Say in Bookshops av Jen Campbell, hadde jeg virkelig vondt for å la være å sprute ut i latter på t-banen og deretter flytoget. Det var ikke en sånn bok man leser uten å tiltrekke seg bekymrede blikk fra folk som tror at du har satt noe i halsen. Det var altså utgangspunktet mitt da jeg plukket opp denne, som ganske riktig klarte å lure frem noen fnis og megetsigende hoderisting, men som er vinklet på en nesten deprimerende måte.

«Selger dere strykejern?» er liksom vinnerspørsmålet. Det über-rare spørsmålet som fikk selveste tittelplassen. Men vet du hva? Jeg synes ikke det er det spor rart at folk spør etter det hos bokhandelen. Jeg kan til og med levende se for meg en slik situasjon, og da tenker jeg på sånne små reisestrykejern, sånne som jeg solgte da jeg jobbet på Morris (veskebutikken). Jeg er faktisk ikke helt overbevist om at det ikke finnes strykejern hos en eller annen bokhandel, kanskje særlig blant dem på flyplasser.

Da jeg var innom Notabene på Storo storsenter her om dagen ble jeg møtt av et stort, rundt bord fullt av ikke-bøker. To-tre bord med bøker, ett bord med lysestaker, dørstoppere, kurver, pyntedingser og det hele. Fine greier, for all del, jeg har til og med den dørstopperen som ser ut som skotsk høylandsku (heilan’ coo, hvis vi skal late som vi fikser skotsk aksent). Men jeg kjøpte den ikke i en bokhandel, altså. Jeg fikk den i gave. I Skottland. Men nok om det. Det er ikke bøker. Det er ikke strykejern heller, men det er ikke langt nok unna til at det er morsomt når folk spør om de har det. Er det så himla mye rarere å spørre etter strykejern enn dekorative dørstoppere og lysestaker som ser ut som trestubber?

Er det bare meg, eller er strykejernmannen i ferd med å grafse Norli-dama på puppen? Hun ser i alle fall ganske bestyrtet ut. (Fra boka, illustrert av Anette Moi)

Når jeg får nyhetsbrev fra Bokklubben kan de finne på å reklamere for både undertøy, vaffeljern, treningsmatter og pledd i ekte kaninskinn (skam dere for den siste der, forresten). Smykker, leker, pyntegjenstander og andre ikke-bøker preger bokhandlene i dag. De gjør vel det de kan i vanskelige tider, men det er ikke rart at folk spør etter strykejern. Eller vannkanner. Eller opptenningsbriketter. Vitsen er ikke kundens spørsmål, men det faktum at bokhandlere nå gir inntrykk av at de selger sånt (og at de faktisk selger sånt).

«Jaha», tenkte jeg. «Er dette det morsomste norske bokhandelkunder har gjort?» For det var ikke stort. Heldigvis var det mer ved boka enn «rare» spørsmål, og det var litt artig at de har inkludert tilfeller der bokhandleren selv driter seg ut. Som når kunden spør om de har diktafon, og bokhandleren tar med seg kunden til diktavdelingen, leser langs bokryggene og sier at de dessverre ikke har dikt av Fon (fnis!). Eller den kunden som kommer inn rett før stengetid på julaften og spør hvilken bok som har solgt best på salget, før han deretter ber om 12 eksemplarer, pent pakket inn. Eller kundene som ikke helt har fått med seg at roman ikke er ensbetydende med skjønnlitteratur (eller bok), eller som insisterer på at bokhandlerne er dumme som brød når de prøver å forklare at Harry Hole ikke er en forfatter, men en romankarakter. Sånt er morsomt. Dessverre føles det som om mesteparten av boka er dedikert til folk som enten påstår at de selger noe de aldri har hatt, etterspør diverse gjenstander eller som tar feil av bokhandelen og andre butikker.

Men boka har ingen sjanse om den blir sammenlignet med sin engelskspråklige inspirasjonskilde. Det kan hende det er fordi nordmenn ikke er morsomme (hadde Simpsons-skaper Matt Groening et poeng da han sa: «My background is Norwegian and German, two of the unfunniest ethnic groups in the history of the world.»?), men jeg heller mot at bokas selling point er på grensen til deprimerende når jeg hele tiden blir sittende å tenke på hvordan det er å gå inn i en lekebutikk interiørbutikk bokhandel i dag.

OK, det er litt rart å spørre etter kattemat i bokhandelen. Men så gjorde heller ikke kunden det, egentlig, hun prøvde å ringe til en annen butikk, og spurte litt mer sånn for sikkerhets skyld, mens hun hadde dem på tråden, om de var helt sikre på om de ikke hadde kattemat. Og du? Barberkrem… For ikke å snakke om dette reisesettet med blant annet tannkrem. Syngende slips hadde jeg ikke blitt overrasket over å finne rundt juletider (ikke at jeg har tenkt til å lete, makan til bråk. Bah, humbug). Sorry, bokhandlere, det er inntrykket kjedene gir i dag. The joke’s on you. Jeg er kanskje i overkant streng, og jeg går kanskje glipp av poenget (siden boka består av mer enn merkelige henvendelser). Men pokker heller, jeg ble distrahert av vinklingen.

Om forfatteren:
Stian Johansen er en norsk forfatter og journalist. Han har gått på Skriveverkstedet ved Buskerud Folkehøgskole og på Forfatterskolen i Bø. Han har blant annet jobbet i både forlag og bokhandler, samt magasinet Bok & Samfunn.
Blogg | twitter

Hvordan fungerer egentlig samarbeidet mellom illustratør og forfatter? Vi stiller spørsmålet til noen av våre dyktige bildebokpar som her snakker om felles bokprosjekter. Denne uka: Synne Lea og Stian Hole om diktboka Nattevakt.

Av Elen Betanzo

Fortell litt om hvordan samarbeidet oppstod, Synne og Stian. Og hvordan foregikk arbeidsprosessen, hvor lang tid brukte dere? Slike ting.

Foto: Jo Michael

Stian: Synnes redaktør, Geir Nummedal, spurte om vi ville lage en bok, en illustrert diktbok. Vi fikk full frihet til å «lage noe fint». Vi startet med å sende hverandre ord, notater, tanker og skisser på e-post. Nattevakt ble til i løpet av et år, fra brevene som ble sendt mellom Åsgårdstrand og Oslo.

Forandret teksten seg mye underveis? I så fall hvordan?

Synne: Jeg kan nesten ikke huske det. For tekstene og bildene forandret seg bare til de ikke forandret seg mer. Vi arbeidet så parallelt underveis, fulgte hverandres ideer, tanker. Tekstene endret seg i blant etter bildene, og i blant endret bildene seg etter tekstene. En måte å snakke sammen på, bare, en bevegelse. Den største «forandringen» var utvalget til slutt, tror jeg, både når det gjaldt bilder og tekst. Finne helheten.

Når jeg skriver er det ikke alltid jeg vet hva jeg skriver. Jeg sendte mange halvferdige tekster, løse ideer, til Stian. Da hendte det han illustrerte noen av dem, lenge før de var ferdige, og hans bilder hjalp meg å se hva jeg hadde skrevet, så jeg kunne skrive tekstene ferdig. Kanskje ville de tekstene blitt helt annerledes hvis ikke Stian hadde tegnet dem for meg.

Og hva med illustrasjonene? Forandret de seg?

Stian: Noen bilder falt på plass tidlig. Andre endret seg flere ganger underveis. En del av bildene tok vi ut til sist.

Selv om jeg har arbeidet med bildebøker i flere år nå, synes jeg fortsatt det er vanskelig å holde oversikt, avstand og se helheten når jeg arbeider intenst med enkeltbilder eller detaljer. Jeg forsøker å bruke magefølelsen og triksene jeg har lært: forsøker å skape avstand, snu bildene på hodet, flytte fokus, late som om det er andres bilder som jeg ser for første gang, slike knep. Jeg kan kjenne når noe skurrer i et bilde, eller i en fortelling, men det kan være like vanskelig som første gangen å si hva det er som ikke stemmer.

Foto: Aurora Wilhelmine Linchausen

Nå, med større avstand, opplever jeg at ordene og bildene i Nattevakt snakker sammen på en varsom og fortrolig måte.

Jeg lærte mye dette året, ble rikere. Det var nytt for meg å samarbeide med en forfatter som sanser så sterkt og samtidig er så god med bilder, farger, rytme og skaper uventede vendinger, andre vinkler. Flere ganger underveis gjorde Synne endringer i diktene som løftet bildene og gjorde samspillet og dialogen mellom ord og bilde bedre. Hele veien sendte hun meg ord og tanker som ble bilder i hodet mitt. Hun er alltid nysgjerrig og har et ordforråd for bildearbeid. Alltid positiv, selv når jeg sendte henne uforløste og klønete versjoner og skisser.

Hva var det mest utfordrende i samarbeidet? Stian: For meg var det å stanse i tide. Jeg ville helst fortsette ett år til da redaktøren sa ferdig.

Synne: Å slippe Stian inn der jeg skriver fra.

Og hva var det beste med samarbeidet?

 Stian: Brevene fra Synne. Det er så mye der. Jeg fikk så mange tanker.

Synne: Å snakke sammen.

 Tidligere i denne serien:

Bildeboka er en felles lek