Man tviler ikke lenger på at Prøysen var homofil og hadde følelser han måtte skjule. Men hvorfor er dette viktig informasjon?
Kunnskap om Prøysens følelseliv er svært relevant , mener litteraturvitere.
Skrevet av Britt Andersen og Per Esben Svelstad, professor og stipendiat i allmenn litteraturvitenskap, NTNU
På ny har debatten om Alf Prøysen og hans skjulte følelser for menn blusset opp. For oss som har fulgt med i dette ordskiftet siden biograf Ove Røsbak første gang åpnet skapdørene sommeren 2004, virker det oppmuntrende nok som at samfunnet går framover. Man tviler ikke lenger på at Prøysen hadde følelser han måtte skjule. Imidlertid finnes det spørsmål som ikke er besvart: Hvorfor er dette viktig informasjon? Er det ikke dyneløfting å vektlegge akkurat dette aspektet ved et menneskeliv?
For oss litteraturforskere er Prøysens seksualitet viktig i den grad den bidrar til økt forståelse for tekstene. I et intervju med NRK 25. september er Knut Olav Åmås skuffet over at debatten ikke har ført til ny forsking – men dette stemmer ikke! Vi skal her gi ett eksempel på en Prøysen-tekst som spiller på flertydigheter og «koder» som både kan leses på et overflatenivå og gir mening som allegorier over den homofiles erfaringer.
Les også: - Prøysen var homofil
Kodespråk
I fortellingen «Esperanto» fortelles det om en gutt som vil være annerledes; istedenfor å lære seg engelsk, lærer han seg esperanto. Identiteten som esperanto-kyndig markeres ved en brystnål gutten får tilsendt. En kveld går han på kino, og blir sittende ved siden av en fremmed mann i mørket. Gutten skjuler identiteten sin ved å legge esperanto-nålen i lommen, men siste setning i fortellingen gir uttrykk for at det var feilslått: «Og det har’n angra på i mange år! For når dom slo på lyset i pausen og hæin skotte bort på den fræmende mæin, så hadde hæin gjort det såmmå!»
Med «skeive briller» kan avslutningspoenget gi mening som en skildring av den homofiles situasjon. Gutten og mannen snakker begge et «kodespråk» – fortellingen poengterer at esperanto er lite brukt og forstått sammenlignet med engelsk. Identiteten som kodespråksbruker kan vises fram med brystnålen, men den kan også enkelt skjules. Akkurat dette er et særtrekk ved den homofiles situasjon. Til forskjell fra andre utsatte grupper kan den homofile leve i «skapet» og framstå som «normal». I et slikt perspektiv kan opplevelsen i kinosalen tolkes som at de to ikke våger å vedkjenne seg sin identitet overfor hverandre. De er begge to «annerledes» på samme måte, men det er både farefullt å vise det fram og ergerlig å gå glipp av kontakt med en likesinnet.
1900-tallets homofile subkultur
Fortellingen kan dermed fungere som allegori over 1900-tallets homofile subkultur. Man vet at det i moderne tid vokste fram en undergrunn av homoseksuelle i vestens storbyer. Dette gav også litterære utslag. Så tidlig som i 1912 gav krimforfatteren Øvre Richter Frich ut romanen I skyggen av Karl Johan. Her beskrev han subkulturens særpregede omgangsformer. For eksempel bærer homsene i romanen armbånd med slangemotiv, og sammenlignes med Frimurerordenen. Frichs roman uttrykker en frykt for den samfunnsnedbrytende, homoseksuelle livsførselen, samtidig som den gir innblikk i en skjult subkultur der man kommuniserer med pynt og innforståtte tegn.
Den sosiale subkulturen viser seg også i skrivemåten hos forfattere som Proust, Lorca, Boye – og hjemlige diktere som Åsmund Sveen og Gunvor Hofmo, mener Britt Andersen og Per Esben Svelstad.
Den sosiale subkulturen viser seg også i skrivemåten hos forfattere som tematiserer en skeiv subjektivitet. Lignende grep som i «Esperanto» finner man hos forfattere som Proust, Lorca, Boye – og også hjemlige diktere som Åsmund Sveen og Gunvor Hofmo. Skeive tilnærminger til utvalgte Prøysen-tekster gjør bildet vårt av dikteren rikere også fordi man dermed tydeliggjør dette internasjonale aspektet ved forfatterskapet.
Seksualitet trenger altså ikke å knyttes til kjønnsorganer. Det er i vel så stor grad et spørsmål om tilhørighet til en (sub)kultur. Og i praksis tar man ofte utgangspunkt i kontekstuelle faktorer i når man studerer ulike forfattere. For eksempel ville det fortone seg som absurd å forske på Jane Austens bøker uten noen gang å spørre seg hva det har å si for romanene at forfatteren er en kvinne som levde rundt 1800. Og dersom man leser analyser av Franz Kafkas verk, vil man ofte finne at forskerne drøfter Kafkas outsiderposisjon som jøde og elementer av nettopp jødisk tenking i tekstene. Dette er ikke reduktive lesemåter, men sosialhistoriske perspektiver som åpner litteraturen for en rekke tolkninger.
Reutgivelsen av Ove Røsbaks bok om Prøysen har fått diskusjonen om visesangerens seksuelle legning til å blusse opp igjen.
Prøysens følelsesliv er svært relevant
Ove Røsbak har de siste dagene behørig poengtert at Prøysens seksualitet var forbudt å leve ut i hans levetid. Det er en populær myte at forbudet mot mannlig homoseksualitet var en sovende lovparagraf, men den ble faktisk anvendt så sent som 1970 – Prøysens dødsår, to år før paragrafen ble avskaffet. Hvordan det artet seg å være homoseksuell på denne tiden, kan være vanskelig å forestille seg. Men forfattere som Prøysen gir oss – blant annet – innblikk i situasjonen til de som «følte annerledes».
Som litteraturvitere mener vi derfor det er svært relevant med kunnskap om Prøysens følelsesliv. Denne kunnskapen kaster nytt lys over et velkjent forfatterskap og plasserer det i en videre sammenheng, slik vi har vært inne på. Dessuten hjelper det oss å legge vekt på Prøysens skildringer av et allmennmenneskelig behov: Trangen til å finne kjærlighet og et fellesskap blant mennesker i samme situasjon.
Les også: Å skrive i noen ånd. Hvilken relevans har Prøysen for låtskrivere i 2014?
Hør også: Serien om Alf Prøysens liv og diktning, planlagt i nært samarbeid med Prøysen selv.