Sjanger: Sakprosa
Først utgitt: 2013 (japansk utgave: 2007)
Denne utgaven utgitt: 2014
Format: Innbundet
Oversatt av: Marius Middelthon
Forlag: Pantagruel
ISBN: 9788279006633
Sider: 176
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
Aldri før har du lest en bok som Hvorfor hopper jeg. Den er skrevet av Naoki, en utrolig smart, sjarmerende og reflektert 13 år gammel autistisk gutt. Med sine egne ord gir han et krystallklart bilde av hvordan han oppfatter tid, sted, skjønnhet, følelser og natur, og forklarer den ofte uforståelige oppførselen til mennesker med autisme. Uanstrengt og kompromissløst, deler han også sitt unike syn på livet. Hans innsikter er så lysende, annerledes og kraftfulle, at man aldri ser på verden på samme måte igjen. Denne livsforandrende boken beviser forbi all tvil, at mennesker med en autistisk diagnose ikke på noen måte mangler humoristisk sans, fantasieller empati. Naokis bok har berørt en hel verden og gått til topps på bestselgerlistene i land etter land. Den bergtar leseren, og som eneste bok av sitt slag, hard men samtidig en skjønnhet, sannhet og enkelhet, som gjør den til en perfekt gave å dele med andre.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Det var med glede og entusiasme at jeg rev opp konvolutten som denne boka kom i og slang meg på sofaen klar for å lese hele greia i et jafs. Men så skulle jeg ikke lenger til tittelsiden før en kile av tvil ble kjørt inn i hele leseopplevelsen. Naoki Higashida skrev denne boka da han var 13 år gammel. Boka er bygget opp slik at hvert «kapittel» er et spørsmål som han svarer på. Jeg hadde så lyst til å sluke og tro på boka – tenk så fantastisk: her har en ung autistisk gutt funnet en måte å kommunisere på, og han gjør det på en så fabelaktig vakker måte. Men, la meg illustrere:
Den indre stemmen til en autist, står det på coveret. Så dukker tittelsiden opp, og ordet «omarbeidet» lyser mot meg. Jeg trodde at boka skulle være oversatt fra den japanske utgaven, men det er den altså ikke, om jeg forstår info-siden godt nok. Dette er en oversettelse av en omarbeidet oversettelse av originalen. Jeg klarte ikke å riste av meg tvilen: hvor mye av dette er den indre stemmen til Naoki? Hvor mye er omarbeidet? Jeg har ikke noe behov for å trekke Naokis integritet i tvil. Det er fullt mulig i mitt hode at han har et så reflektert og vakkert syn på livet som det ytres her. Problemet er at jeg ikke kan vite det. Det er en ærlig sak å lure på hvor mye hjelp han har fått i originalen, selv om det i seg selv ikke er mitt problem her. Problemet er at jeg ikke vet hvor langt unna originalen Hvorfor hopper jeg er.
Dette plaget meg. Ville ikke slippe taket. Jeg ville så gjerne stole på den, og jeg føler meg litt ufin som sitter her og tviler. «Alle» hyller den jo, som så vakker. Og den er vakker. Men er den sann? Hvor mye har David Mitchell bidratt med, hvor langt er dette fra «den indre stemmen» til Naoki? Jeg har selvsagt googlet litt. I dette intervjuet forteller Mitchell at den endelige utgaven er tredje gangs omskriving. Først oversatte hans kone den, så overtok han den og skrev den om to ganger, før kona til slutt kontrollerte den. Det er altså en oversettelse av denne tredje omskrivingen jeg sitter med her. Jeg skulle ønske Pantagruel hadde oversatt direkte fra originalen på japansk. Om jeg noen gang får somlet meg til å lære japansk er faktisk denne boka en av de aller første jeg vil lese. Bare for å bli kvitt denne gnagende mistilliten.
Jeg har sett klipp med Naoki (se for eksempel klippet I Write, So I Am Alive). Jeg tviler ikke på at han har mye å by på, og at han er en oppvakt, smart fyr. Bare så det er sagt. Jeg mener bare at kanskje det er verdt å bite seg merke i at boka er oversatt fra en omarbeidet utgave. Jeg aner ikke om Naoki faktisk ytrer seg på den måten det presenteres på i boka, selv om kjernen sikkert er beholdt. Etter litt googling dukket også denne siden opp, som etter det jeg forstår er skrevet av ham. Det høres ikke helt sånn ut i Hvorfor hopper jeg, som er langt mer «blomstrende» og full av retoriske virkemidler. Det er en vakker, rørende bok, ingen tvil om det. Naoki fremstår som et menneske fullt av empati, som er oppriktig lei seg for alt stresset og alle problemene han påfører de rundt seg. Han forsøker etter beste evne å forklare, men innrømmer her og der at han ikke vet hvorfor ting er som de er.
Forhåpentligvis er skepsisen min feilplassert. Jeg håper virkelig det, og håper ordene stammer fra Naokis indre stemme slik coveret påstår. Mitchell er selv følelsesmessig involvert i saken, siden han selv har et barn med autisme. Har dette betydd noe? Jeg har sett i ettertid at det ikke bare er jeg som nærer en viss skepsis. Min ble født da jeg så ordet «omarbeidet». Men jeg anbefaler den videre, les den selv og se hva du tenker om saken. Slike bøker er svært verdifulle. Forhåpentligvis kan jeg lese originalen selv en dag.
Andre bloggere om boka:
Bok-Karete
Beathes bokhylle
Med bok og palett
Pias kulturkrok
Bokloftet
Om forfatteren:
Naoki Higashida (f. 1992) er født og oppvokst i Japan, og bor i byen Kimitsu. Han fikk diagnosen autist da han var seks år. Han har hele tiden gått på en skole for barn med spesielle bok, og fullførte med gode karakterer i 2011. Han har publisert flere tekster, både skjønnlitterære og sakprosa. Han blogger og holder foredrag om autisme.
Wikipedia | forlaget
