Sjanger: Sakprosa/populærvitenskap
Originaltittel: Voodoo Histories (2009)
Denne utgaven utgitt: 2010
Format: Lydbok
Lest av: James Langton
Forlag: Audible Inc
ASIN: B004FTADYA
Spilletid: 14 timer, 29 minutter
Kilde: Kjøpt selv

****
Forlaget om boka: Our age is obsessed by the idea of conspiracy. We see it everywhere – from Pearl Harbor to 9/11, from the assassination of Kennedy to the death of Diana. In this age of terrorism we live in, the role of conspiracy is a serious one – one that can fuel radical or fringe elements to violence. For award-winning journalist David Aaronovitch, there came a time when he started to see a pattern among these inflammatory theories. He found that these theories used similarly murky methods with which to insinuate their claims: they linked themselves to the supposed conspiracies of the past (“it happened then so it can happen now”); they carefully manipulated their evidence to hide its holes; and they relied on the authority of dubious academic sources. Most important, they elevated their believers to membership of an elite – a group of people able to see beyond lies to a higher reality. But why believe something that entails stretching the bounds of probability so far? Surely it is more likely that men did actually land on the moon in 1969 than that thousands of people were enlisted to fabricate an elaborate hoax…
****

Er det noe mennesker har hatt dilla på i flere århundrer allerede, er det konspirasjonsteorier. Det er selvsagt sånn at det finnes konspirasjoner, noen av dem svært store (deriblant PRISM-skandalen i USA nå nylig), men mange mennesker ser konspirasjoner overalt, uavhengig av bevis. Blant de ferskeste konspirasjonsteoriene finnes for eksempel disse åtte (og sikkert flere) om Boston-bombingen. Ellers er det bøttevis av konspirasjonsteorier rundt Prinsesse Dianas, Marilyn Monroes, Elvis Presleys, John F. Kennedys (og mange, mange andres) død, for ikke å snakke om alle amerikanerne som nekter å tro at Barack Obama faktisk er fra USA. Også har du kanskje hørt om teorien om at verden i skjul blir styrt av reptiler fra verdensrommet? Roswell? At månelandingen var falsk, og at det var amerikanerne selv som stod bak 9/11? Og hva med alle de lugubre brorskapene som ettersigende sitter i kulissene og trekker i trådene? Populære grupperinger blant konspirasjonsteoretikerne er Illuminati, Frimurerne, Tempelridderordenen, Opus Dei og ikke minst Sionordenen. Sistnevnte har du kanskje hørt om gjennom Dan Browns Da Vinci-koden (men til tross for hva “faktasidene” hans måtte påstå, er dette – som så mye annet – bevist å være en bløff).

Vi kan le av mange av teoriene. Vi kan riste oppgitt på hodet og si “kjære vene”, og ellers avfeie dem med tullball som har oppstått i hodene på folk med litt for mye tid og litt for ivrig fantasi. Men det går ikke an å gjøre det med alle konspirasjonsteorier, for noen har fått direkte motbydelige konsekvenser på verdenshistorien generelt. Et eksempel på dette er Sions vise protokoller, og Aaronovitch bruker en del tid på å skrive om akkurat denne teorien. I 1905 dukket det opp dokumenter som angivelig var skrevet under den første sionistkongressen i Basel i 1897. I dokumentene finner vi “bevis” for at jødene faktisk forsøker å ta over verden. Ikke en veldig overraskende teori, med tanke på hvor mye dritt jøder har måttet tolerere gjennom tidene. Dokumentene ble avslørt som en bløff i 1921, og det viste seg at dokumentene bestod av en klipp-og-lim-blanding med litt bearbeiding av ulike fiksjonelle tekster.

Dette stoppet ikke Henry Ford fra å finansiere trykkingen av 500 000 kopier på 20-tallet, og det ble hyppig brukt av Hitler og nazistene som direkte bevis på “jødeproblemet”. Teksten ble for eksempel brukt i tyske klasserom. Holocaust ble delvis forklart og forsvart med en konspirasjonsteori som blomstret frem fra det som egentlig var harmløs skjønnlitteratur. Enkelte konspirasjonsteorier har enorm slagkraft, og det er det Aaronovitch skriver om i denne boka. Det handler ikke så mye om akkurat hvorfor mennesker har en hang til å tro på rare ting (det kan du for eksempel lese mer om i The Believing Brain av Michael Shermer). Fokuset ligger på hvordan teoriene har formet verdenshistorien, og han legger jo unektelig frem en solid argumentasjon for påstanden…

Dette er en av de bøkene som skeptikere lett kan trykke til sitt bryst. Det er et solid stykke arbeid, og han skriver godt om de lange linjene og store sammenhengene. Allikevel, og uten at jeg egentlig kan forklare hvorfor, opplevde jeg den som litt småkjedelig fra tid til annen. Kan det være at jeg hørte den på feil tidspunkt? Eller var det innleseren? Jeg kan ikke huske å ha noe å klage på med innleseren, selv om han gjorde et tidvis kleint poeng i å gi alle forskjellige dialekter og aksenter. Kanskje synes jeg at Aaronovitch brukte litt for lang tid på enkelte av teoriene. Usikker. Alle ingrediensene er uansett til stede for en typisk godbok for de av oss som stiller spørsmål ved ting som folk tror på. Det er jo litt skummelt at teoriene ofte gjør mer skade enn de angivelige konspirasjonene som de handler om… Kan fint anbefales videre.

Om forfatteren:
David Aaronovitch (f. 1954) er en britisk forfatter og journalist. Han skriver en spalte for avisen The Times, og har skrevet flere bøker. Han vant blant annet Orwell-prisen for politisk journalistikk i 2001 og Årets beste spaltist i 2003.  Han har skrevet under pseudonymer og eget navn i store aviser som The Guardian, The Observer og The Jewish Chronicle. Han har studert historie, og har ellers jobbet som programleder i diverse TV- og radioshow.
Wikipedia | goodreads

Brandon Sanderson! Nå må du stå helt stille og se meg dypt inn i øynene. Sånn ja. Hør etter nøye: Jeg dumper deg veldig snart som yndlingsfantasyforfatter hvis du ikke skjerper deg! Okei? Sånn. Da kan du gå; i skammekroken med deg.

Jeg leste først Mistborntrilogien til Sanderson og elsket den. Deretter har jeg lest både Elantris, The Way of Kings i to bind, og nå den enkeltstående romanen Warbreaker. Og jeg sliter – egentlig med alle de sist nevnte.
Warbreaker hander om de to søstrene Siri og Vivenna som kastes ut i konflikten mellom to land; Idris og Halladren. De er døtre av kongen i Idris og den ene giftes bort til Kongen i Halladren. Den andre reiser etter for å befri sin søster. Vi følger de to i byen; Siri innelåst i et stort slott med en konge som bare kalles The God King, og søsteren utenfor murene i en by hvor man aldri er helt trygg. Samtidig er landet på grensen til krig, og vi forstår at disse to søstrene kan være viktige for det hele. Vi møter også The Returned, mennesker som har dødd på en betydningsfull måte og som returnerer til verden som Guder.

Jeg sier som jeg alltid har sagt om Brandon Sanderson. Han skriver lett og godt, han har fantastiske karakterer, et helstøpt miljø, veldig god konseptutvikling, blant annet magien som denne gangen trekker på farger i omgivelsene og via det som kalles Breaths kan du blant annet animere gjenstander.

Men. MEN. MEEEEEEN. Jeg sier som jeg etter hvert synes jeg har gjentatt mange ganger med denne forfatteren. Jeg synes han forelsker seg for mye i konseptet sitt, i detaljer rundt det kule universet han har bygget opp, og det går utover dramaturgi og plottutvikling, og det blir for sakte, og dermed bare så veldig kjedelig – særlig midtpartiet i en alt for lang bok. Jeg føler jeg puster ut i de enkle scenene hvor vi følger jentene i deres liv i byen. Men så er vi over på mer abstrakt politisk plotting (dette er ikke Sanderson spesielt god på - å skape politiske og historiske plottlinjer), detaljrike utbroderinger om universet og magien, og handlingen stagnerer, stagnerer og stagnerer og hvis dere visste hvor SUR jeg blir på Brandon Sanderson da.

Jeg er lei av det – og denne gangen måtte jeg faktisk tvinge meg selv til å fullføre de siste hundre sidene. Skuuuuufffa Sanderson!

Det eneste som jeg virkelig likte med denne boka var at jeg fikk den i gave av Elisabeth hos Bokstavelig talt og det var utrolig superhyggelig – jeg ELSKER å få bøker i gave – uansett utfall. Tusen takk! Elisabeth har forresten lest boka hun også, og var heller ikke helt overbevist.

Jeg har så mye annet å holde på med akkurat nå at boknyhetene må vike. Kanskje dukker de opp senere i uka, ellers er de tilbake igjen neste mandag. Inntil videre kan du sjekke linkene i sidebaren min selv, og se om du finner noen spennende nyheter på egen hånd.

One remained small when there was no sky to look at.

I denne mandagsspalten (dog to dager forsinket denne uka) finner du større eller mindre nyhetssaker som på et eller annet vis har noe å gjøre med bøkenes verden. Alle boknyhetene jeg har skrevet om finner du her.

Anne Frank. Bildet er fra mentalfloss.com.

- Ti ting du ikke visste om Anne Franks dagbok.

- Fritt Ord og Norsk faglitterær forfatter- og oversetter forening (NFF) bevilger 1.8 millioner kroner til å formidle sakprosaforfattere til de videregående skolene.

- Dette er bokkjøperne, og slik oppfører de seg.

En av mange unge, kinesiske forfattere, Yang Zewei. Bildet er fra chinadaily.com.

- En bølge av forfattere under 30 skyller over Kina i år.

- Jo Nesbøs nyeste har blitt trykket i tre opplag på to uker. Aschehoug har aldri sendt ut så mange bøker på så kort tid.

- Norske kunder har blitt forvirret og kjøpt den danske utgaven av Politi på iBooks. Dette har ført til at den danske utgaven har klatret heftig på listene, men også til at mange kunder har blitt misfornøyd.

Kirstine Kathryn Rush. Bildet er fra jyllands-posten.dk.

- Den amerikanske forfatteren Kirstine Kathryn Rush snakker ut om det hun opplever som “bokbransje-rasisme”.

- Vil fremtidens dikt begrenses til 140 tegn? Hvordan påvirkes litteraturen av nye skrivemåter?

- Slik gjør lesing oss mer menneskelige.

Bildet er fra dagbladet.no.

- Om tegneserier som provoserer.

- Barnes & Noble, den største tradisjonelle bokhandelkjeden i USA, sliter økonomisk.

- Gleden ved loppemarkeder.

Lars Ove Sæther. Bildet er fra dagbladet.no.

- Vinneren av Cappelen Damms krimkonkurranse og dermed 500 000 kr, Lars Ove Sæther, skrev plottet på en halvtime.

- Her kan du lese utdrag fra den nyeste romanen til Frode Grytten, og her kan du lese utdrag fra den nyeste til Helene Uri.

- Her er seks litterære uttrykk som brukes feil igjen og igjen.

Richard Matheson. Bildet er fra nytimes.com.

- Richard Matheson, forfatter av blant annet I Am Legend (som ble filmatisert med Will Smith i hovedrollen for noen år siden) er død, 87 år gammel.

- Hva er det som gjør at vi elsker lukten av bøker?

- Sjekk disse bildene av bokklubben som har oppstått under demonstrasjonen på Taksim Square i Istanbul.

Michael Baigent. Bildet er fra huffingtonpost.com.

- Michael Baigent, mannen kanskje best kjent for å ha saksøkt Dan Brown for å stjele ideer fra boka hans The Holy Blood And The Holy Grail, døde nylig av hjerneblødning.

- Fire gode grunner til at Kurt Vonnegut er en fantastisk forfatter, i følge Gavin Extence (som vier mye tid til forfatteren i den fabelaktige debuten hans, The Universe Versus Alex Woods).

- Under the Dome, tv-serien basert på Stephen King-romanen med samme tittel, gjør det godt på amerikanske tv-skjermer.

James Franco. Bildet er fra latimes.com.

- Skuespiller James Franco er på jakt etter investorer som er interesserte i å filmatisere novellesamlingen hans, Palo Alto.

- E.L. James, forfatteren av Fifty Shades-serien, er (ikke overraskende) styrtrik.

- Geir Ove Kvalheim ble i lagmannsretten dømt til ett år og ni måneders fengsel for å ha solgt falske håndskrevne dokumenter av Knut Hamsun og Henrik Ibsen.

Jeff Bezos. Bildet er fra politiken.dk.

- Amazons ankomst i Danmark bringer med seg dystre konsekvenser, sier dansk litteraturredaktør.

- Krimforfattere dominerer det norske bokmarkedet.

- Litteratur trenger frihet – og frihet trenger litteratur.

- Lyst til å starte din egen bokklubb? Her er noen tips.

- Skolejenter i Tanzania trenger bøker, ikke ektemenn.

- Derfor forandrer e-bøker alt.

«Litterært sett er barne- og ungdomslitteraturen i større utvikling enn voksenlitteraturen.» Det seier Dag Larsen, leiar for forfatterutdanninga i NBI til Klassekampen.

Talet på barnebøker som blir gjeve ut i Norge har eksplodert dei siste tiåra, talet er dobla på tjue år, frå rundt 600 til 1200 titlar årleg. Det blir stadig fleire utdanna barnebokforfattarar, og dei går ei tøff konkurranse i møte.

Norsk Barnebokinstitutt tar i desse dagar opp studentar til neste års kull. Sidan studiet starta opp i 2006 har talet på søkjarar auka jamnt. I år ligg talet på søkjarar på rundt 80. Dag Larsen trur at dei har så mange søkjarar fordi svært mange av dei tidlegare studentane har klart å debutere. Men det kjem ikkje av at det er lettare å få gjeve ut barnebøker enn vaksenbøker, seier han.

Med den økonomiske krisa i Europa har boksalet møtt problem. Feltet som heldt seg best, er barneboksalet. Larsen trur at det kjem av at lesing blant barn og unge har vorte meir spesialisert og samansett enn tidlegare. Da kjem det også ut fleire typar bøker.

Kjelde: Klassekampen 26.6.2013

- Jeg skriver fordi jeg må, men det var norsklæreren min på Trondheim Lærerhøgskole, Rutt Trøite Lorentzen, som fortalte meg at hun synes at jeg skulle skrive for både barn og voksne. Det seier Janne Aasebø Johnsen, ny medlem i NBU på spørsmålet om kvifor ho ville bli forfattar.

- Det gikk flere år før jeg turte å melde meg på skrivekurs, men i 1999 satt jeg klar med penn og papir. Litteraturfestivalen på Lillehammer, Gro Dahle som kurslærer og jeg var solgt.

Janne Aasebø Johnsen har skrive to ungdomsromanar om digital mobbing, ei barnebok om mobbing og fem leseløvebøker.

- Kvifor valde du skrive for barn/ungdom?

Jeg valgte å skrive for barn og ungdom fordi jeg er opptatt av å få barn og unge til å lese. Jeg tror at hvis de leser mye som barn vil de også lese mye som voksne.

 - Er det noko sak du er spesielt opptatt av som forfattar?

Jeg er opptatt av flere ting, men her har jeg lyst til å si at jeg ønsker å skape gode historier som også er lettleste. Jeg er virkelig enig med Eldrid Johansen som skriver at hun er lei av lettlestsjangerens lave status. Det er virkelig ikke enkelt å skrive lettlest.

- Kva likar du best å gjera når du ikkje skriv?

Når jeg ikke skriver jobber jeg på Søre Ål skole på Lillehammer. Jeg har en 50% stilling (leselærer, skolebibliotekar, sosiallærer og tillitsvalgt). Ellers er jeg aktiv i Lillehammer Amatørteater og Utdanningsforbundet på Lillehammer.

- Kva forventningar har du til NBU?

Jeg har ingen spesielle forventninger til NBU, men jeg kunne godt tenke meg å gå på kurs, delta i diskusjoner og få faglig påfyll.

Da er det straks juli og sommerferie. Jeg tar fatt på en lesebunke som kan ligne Eiffeltårnet og stenger nett og pc. Er tilbake i august med nye omtaler og bokrelatert innhold, og fram til det vil jeg ønske dere alle en riktig god sommer full av leseglede og gode stunder.

Sjanger: Sakprosa/biografi
Originaltittel: Ici, C’est Le Paradis! (2004)
Denne utgaven utgitt: 2007
Format: Heftet
Medforfatter: Philippe Grangereau
Oversatt av: Shaun Whiteside
Forlag: Abacus
ISBN: 9780349118659
Sider: 204
Kilde: Kjøpt selv

****
Forlaget om boka: Hyok Kang was eighteen when he escaped from North Korea, a country locked away from the outside world. This personal, illustrated account of school days in a rigidly communist institution and everyday life with his family and community provides a rare glimpse of this secretive nation. His shocking and moving portrayal bears witness to this spirited young boy’s resilience and survival in a society forced to operate under the shadow of labour camps, public executions and the deception of UN representatives by Korean officials. When the famine comes so too does death by starvation of friends and close ones, and Hyok Kang watches as his classmates drop out of school one by one, too weak to attend. All this is normal. After all, the propaganda North Koreans are fed by their government insists that compared to the rest of the world, this is paradise! Hyok Kang’s childhood and courageous escape through China, Vietnam and Cambodia to South Korea is a remarkable story that goes to the heart of a nation living under a disturbing delusion of ‘paradise’.
****

Nord-Korea har fascinert meg så lenge jeg har kjent til at det skjuler seg en helt annen verden innenfor de grensene. Dessverre er det nokså sjeldent vi får representative og troverdige beretninger derifra, av tre grunner:
1) Propagandaen i Nord-Korea er så bunnsolid at de som bor der tror på det de hører (og det er på ingen måte rart, for er det noe Kim-ene i Nord-Korea kan, så er det dette), og dermed er helt sikre på at alle andre land er verre, (pluss at det å stille spørsmål er ensbetydende med å være en forræder).
2) De som ikke har noe positivt å si, blir selvsagt ikke trykket i Nord-Korea (de blir henrettet eller sendt til arbeidsleire, som i grunn vanligvis er det samme som å bli henrettet).
3) Mange av de som prøver å flykte – eller mistenkes for å prøve å flykte, eller er i familie med noen som har prøvd/klart å flykte – blir drept.

Dette er paradiset.

Hyok Kang var blant de som overlevde flukten over grensa til Kina, da hungersnøden i Nord-Korea var som verst. Dette var en hungersnød som begynte i 1994 og varte til 1998. Ikke at de ikke sliter med hungersnød lenger, for det gjør de virkelig (men mest utenfor hovedstaden Pyongyang). Men fra 1994 til 1998 døde mellom 240 000 og 3,5 millioner mennesker (vanskelig å si, for dette er ikke tall Nord-Korea er interessert i å dele. Er neppe tall de er interessert i å samle inn heller, for den saks skyld). Du kan lese mer om katastrofen her.

Faren til Hyok hadde allerede rømt til Kina en gang tidligere. Han hadde blitt arrestert, men klarte å stikke av over grensa. Tre måneder senere kom han tilbake for å overtale familien sin til å bli med, men da ble han tatt. Han endte opp i fengsel, men kom til slutt ut derifra (det hjelper å ha mulighet til å bestikke vaktene, som var sultne selv). Familien til forfatteren var blant de privilegerte. Og det sier i grunn litt, for de var på ingen måte priviligerte i forhold til folk selv med dårlig råd her i Norge. Denne statusen hadde de blant annet fått fordi de valgte å returnere til Nord-Korea etter å ha vært på flukt til Japan under krigen. De var å regne som ekte patrioter fordi de returnerte. Dette var noe besteforeldrene hans angret på siden, for når man først har kommet inn, er det nesten umulig å komme seg ut igjen.

Hyok ville ikke til Kina. Han er et levende bevis på den enorme effekten propagandaen har på innbyggerne. Selv ham, som var å regne som litt av en rebel i hemmelighet (han laget for eksempel parodier av de patriotiske sangene, som hadde vært nok til å få ham henrettet), trodde fullt og helt på alt det positive som ble sagt om lederne, og på at i Kina og Sør-Korea, for ikke å snakke om USA (de imperialistiske bastardene!), var det langt verre. Bildet som males av utlandet er så mørkt at sulten i Nord-Korea virkelig virket som det beste alternativet. Kan man i det hele tatt forestille seg det her på utsiden?

Hyok Kang kan tegne. Han har illustrert boka, og i to deler får vi tegninger av lærere som banket elever, et klasserom med stadig færre elever (fordi de sultet ihjel en etter en), ihjelsultede lik i gatene, henrettelser, rottejakt og tyverier. I kombinasjon med forfatterens svært nøkterne språkføring, blir virkningen voldsom. Det var flere ganger der jeg oppriktig talt glemte at jeg leste en historie fra virkeligheten. Den virkeligheten som Hyok Kang beskriver er så fremmed og så forunderlig trist at det rett og slett ble vanskelig å huske at Nord-Korea eksisterer. Dette er ikke en skjønnlitterær dystopi som setter virkeligheten på spissen. Dette er virkeligheten. Forfatteren skriver stødig og saklig om kannibalen som slo ihjel datteren i raseri og deretter besluttet å spise henne for å holde seg i live. Han beskriver lampene som lyste opp statuer av lederne mens alle andre var uten strøm. Han beskriver at de jaktet på rotter – ikke bare for å spise dem, men for å finne lageret deres (av noen riskorn og annen mat). Han beskriver at han forsøkte å tegne Lederen en gang på barneskolen, og umiddelbart fikk juling uten like av læreren (fordi han selvsagt ikke er verdig å forsøke å tegne en så overmenneskelig person). Mistenksomheten som hersker blant menneskene er vanskelig å se for seg. Man kan ikke stole på noen, for hvem som helst kan være en representant for Staten undercover. Man belønnes for å rapportere negativ adferd.

Det er alle mot alle i paradiset.

Når Hyok og familien endelig kommer seg over grensa til Kina (etter å av en eller annen grunn – manglende ammunisjon? – ikke bli skutt av vaktene som så dem), er det en forunderlig verden som møter dem. Kina er ikke slik som Nord-Korea fortalte. Og når de til slutt bestemmer seg for å flykte til Sør-Korea (dog skeptiske, grunnet det de hadde hørt om stedet da de bodde i Nord-Korea), reiser Hyok og et par venner i forveien gjennom Vietnam og Kambodsja. Etter diverse problemer ender de til slutt opp i sør, og løgnene de har blitt fødd med under oppveksten blir smertefullt klare.

En av de mest interessante delene av boka for min del var forfatterens beskrivelse av hvordan de blir behandlet i Sør-Korea. Dette var en problemstilling jeg ikke egentlig hadde tenkt noe særlig over før, men den er jo ikke overraskende. Disse menneskene kommer fra et alle-mot-alle-samfunn, der kriminalitet var en nødvendighet. Når de kommer til et åpent og demokratisk samfunn er det utrolig vanskelig å gi slipp på mistenksomheten og gamle (livsnødvendige) uvaner. Dette fører til at de har en tendens til å bekrefte det dårlige ryktet de har blant sør-koreanerne (at de er småkriminelle pøbler), og når man samtidig er vant til å svare på mobbing med vold (fordi skylden for angrepet ligger hos mobberen, ikke hos han som angriper i samfunnet i Nord-Korea), finner man seg selv i en spiral av diskriminasjon og dårlig rykte det er vanskelig å komme ut av. Problemet forsterkes i at det er lett å kjenne igjen en flyktning fra Nord-Korea simpelthen fordi de er småvokste i forhold til sør-koreanerne.

En knallsterk biografi det er umulig å legge fra seg (jeg leste mens jeg gikk til/fra steder). Man blir målløs. Dette er et sted som finnes akkurat nå. De tingene som beskrives skjer samtidig som jeg skriver om denne boka. Dette er ikke skjønnlitteratur. Det er heller ikke eldre historie. Dette er nåtiden, og landet blir nå ledet av den tredje Kim-en (som tilsynelatende er ekstra glad i å hisse på seg naboene i sør og USA). Bør leses av alle.

Om forfatteren:
Hyok Kang var 18 år da han flyktet fra Nord-Korea til Kina den 19. mars, 1998. Han beskrives av medforfatter Grangereau som en stille, sjenert, intelligent, tynn og liten ung mann. De to møttes i Praha mens Hyok Kang var invitert av en menneskerettighetsorganisasjon til å snakke om opplevelsene sine i Nord-Korea. Han er en dyktig tegner. Han bor i Sør-Korea sammen med familien, og håper at han en dag vil kunne møte de tre bestevennene han etterlot i Nord-Korea da han flyktet.
goodreads

- Å opne ei bok er som å opne døra til ei ny verd.  Lesing er underhaldning, det er kjelde til personleg utvikling, og til rein glede. Å lesa gir oss høve til å delta i den offentlege debatten. Det er ei demokratisk handling. Difor er lesing viktig, seier kulturminister Hadia Tajik.

Regjeringa la denne veka fram ein leselyststrategi der barn og unge er ei sentral målgruppe. Målet med leselyststrategien er å fremje lesing og leselyst, og å sikre tilgang til litteratur for barn og unge. Leselyststrategien inneheld fleire døme på gode tiltak og prosjekt. Prosjekta er framheva for å inspirere både kommunar og andre aktørar til å setja i gang eigne prosjekt eller satse på eksisterande prosjekt i arbeidet med å auke leselysta.

Kulturdepartementet vil bruke 2,75 millionar kroner i 2013 på tiltak for å auke leselysta til barn og unge. Av dette vil Kulturdepartementet lyse ut 1,2 millionar til leselystprosjekt i 2013. Organisasjonar kan søkje om midlar til prosjekt som har som mål å fremje leselysta til barn og unge.

Leselystprosjektet Hat-trick får 850 000 kroner i 2013. Dette er eit breiddeprosjekt i regi av Foreningen !les, der litteratur og formidling skjer på fotballtrener.

Prosjektet Bok til alle-bibliotek får 700 000 i 2013. Dette er eit prosjekt der biblioteka forpliktar seg til å formidle litteratur til folk som har problem med lesing.

En smakebit på søndag er et konsept jeg har lånt av Mari på Flukten fra virkeligheten. Alt du trenger å gjøre er å slå opp i boka du leser nå og velge ut noen setninger du synes passer – uten at de avslører for mye av handlingen – før du legger dem ut på bloggen din og legger igjen ei lenke i innlegget til Mari. På denne måten kan vi klikke oss fra smakebit til smakebit, og kanskje oppdage nye skatter?

I disse dager leser jeg Parissyndromet av Heidi Furre. Den handler om følgende: Parissyndromet åpner med at ei ung jente sier adjø til alt og alle hun kjenner og drar til Paris hvor hun kjenner ingen. Hun har ingen store planer. Lære seg fransk, jo, men det er ikke så viktig. Mest vil hun ut, vekk, av gårde. Men kanskje uten å vite hvorfor. Så treffer hun et nytt menneske. Så et nytt menneske til. En liten jobb får hun seg også. Og plutselig har livet forandret seg. Og det er bra. Og det er ikke like bra. For hun savner hjemme også. Hun savner bestemor. Hun savner Benedikte. Og hun savner ham. Han som lot henne dra. Han hun skulle gi globusen sin til, men ombestemte seg fordi: Eg ville ikkje gi heile verda til ein som ikkje ville ha meg. Parissyndromet handler om å komme overens med seg selv og de forventningene til livet vi ikke visste at vi hadde.

Jeg har med tiden opparbeidet meg høye forventninger til alt som Flamme forlag gir ut, og så langt holder også denne mål. Smakebiten kommer fra side 39-40:

Eg går berre vidare, tenker på historier eg har høyrt om folk som har fått blomsterpotter i skallen i Paris, og om brannar i dei gamle smale gardane, der folk brenn inne for det finst ingen rømmingsvegar. Ingen tenker på sånt her. Eg og Anna har teipa fast en røykvarslar i taket over senga vår. Den første natta datt han ned og begynte å ule, heile garden må ha høyrt det, men dei har sikkert ikkje høyrt lyden av ein røykvarslar før. Anna fekk mammaen sin til å sende han i posten, me fant ingen butikkar som hadde det. Me spurde etter smoke alarm på en liten jernvarehandel, mannen i kassen sa do you have fear of smoke, mens han gjorde sigarettbevegelsar.

Leser søker bok melder om stor interesse for kurset i å skrive enkel sakprosa for vaksne. Kurset blir arrangert fredag 16. august på Litteraturhuset i Oslo. Bakgrunnen er at det er mange som treng og ønskjer enkle fagbøker. 

Erna Osland innleier, og der er 15 plassar. Søknadsfristen er 10. juli.

Dei som blir inspirerte til å skrive, kan søkje om støtte til gode sakprosaprosjekt. Der er fristen 15. september.

Her er invitasjonen frå Leser søker bok:

Kurstilbud

Vi vil ha enkel sakprosa!

Derfor inviterer vi til kurs i å skrive enkel sakprosa for voksne.

Kurset arrangeres av Leser søker bok fredag 16. august

på Litteraturhuset i Oslo. Vi kan lokke med Erna Osland som innleder.

Det er 15 plasser. Vil du værra med så heng på.

Det er mange som trenger og vil ha enkle fagbøker, så vi inviterer til kurs.

Kurset er tidlig på høsten slik at du kan lage en god søknad før fristen

15. september. Da vil Leser søker bok ha søknader til gode sakprosaprosjekter.

Hvis du blir inspirert til å skrive, vel å merke.

Fagbok om kjærlighet

Det er utfordrene å skrive.

Det er kanskje enda vanskeligere å gjøre sakprosa enkelt.

Erna Osland (bildet) har erfaring med å skrive tilrettelagte bøker.

Den siste boka hun har laget sammen med

fotograf Oddleiv Apneseth heter «Anna og Solmann».

Boka forteller historien om forholdet til Anna og Solmann

både før og etter at Anna ble rammet av slag.

Det er en fagbok om ekte kjærlighet.

Vi er glade for at Osland vil innlede på kurset.

Fem timer

• 16. august 2013

• Begynner klokka 10.00 og slutter 15.00.

• Kværnland i andre etasje på Litteraturhuset i Oslo.

Leser søker bok byr på lønsj i restauranten på Litteraturhuset.

Kurset er gratis. Vi vil bare ha tida di.

Meld deg på

Publiserte forfattere prioriteres. Frist for påmelding er 10. juli.

Send påmelding til Magne Riseng på Leser søker bok.

E-post: mr@lesersokerbok.no, telefon: 22 54 75 08

Bo er 17 og har gitt opp å passe inn og tilpasse seg roller. Ho er i ein protestfase, har snauklipt seg og avviser alle som vil henne vel. Ho er tøff og likevel pappajente, ho lengtar etter trøyst, men held avstand til foreldra.

Men då ho møter Hans blir det ikkje lenger så lett å tenkje at ingenting betyr noko. Hans er ein uføreseieleg og einsam ulv, både manipulerande og tiltrekkande.

Vi følgjer Bo eit år frå sommar til sommar, gjennom tilbakeblikk til barndomen ho er på veg ut av, og intense, men famlande forsøk på å finne sin plass i verda og i forholdet til Hans.

Beina i gitaren er ein oppfølgjar til debutboka Utfor, som kom i 2011, og som vart nominert til Brageprisen.

I denne mandagsspalten finner du større eller mindre nyhetssaker som på et eller annet vis har noe å gjøre med bøkenes verden. Alle boknyhetene jeg har skrevet om finner du her.

Litteraturhuset i Oslo. Bildet er fra osloby.no.

- Riksantikvaren freder en rekke forskjellige bygninger i Oslo, deriblant Litteraturhuset.

- Her er ti forslag til bøker for dem som aldri har lest ei bok før.

- Her kan du lese en svensk kronikk om tendensene i sexlitteraturen ala Fifty Shades.

Albert Einstein skrev i en bibel. Bildet er fra huffingtonpost.com.

- En bibel signert av Albert Einstein gikk for svimlende $ 68500 under en auksjon i New York City.

- Da barnebokfestivalen i Angola gikk av stabelen på torsdag, ble over 10 000 bøker gjort tilgjengelig. Guvernør i en av regionene, Manuel Campo, mener at festivaler som denne spiller en viktig rolle i utvikling av leselyst hos de små.

- I går var det 75 år siden Supermann så dagens lys.

Audrey Hepburn. Bildet er fra huffingtonpost.com.

- Her er et knippe “utilgivelige” endringer som ble gjort under filmatiseringer av bøker. Husk at her kan viktige deler av fortellingen ble avslørt, så les på eget ansvar.

- Forfatter Anne Rice forsvarer tv-kokken Paula Deen mot det hun mener ligner på en “lynch mob”. Deen har vært i hardt vær i det siste blant annet grunnet nokså omfattende rasismeanklager.

- Turbulensen rundt Deen har ført til at forlaget hennes har droppet den kommende kokeboka hennes, som fløy rett til topps på bestselgerlistene etter at anklagene ble kjent. Til tross for at en rekke andre virksomheter har kuttet båndene til henne, var dette en overraskelse for mange.

Hunt Library. Bildet er fra techland.time.com.

- Hva slags fremtid har bibliotekene i vente?

- Mofibo, den danske ebokstrømmetjenesten (er det egentlig et ord?), har fått en millioninvestering av venture-fondet Seed Capital.

- Longlist-en til årets South East Asian Write Award (SEA Write), en stor litteraturpris i Sørøst-Asia, har blitt publisert, og i år er det poesi som står i fokus.

Angelina Jolie. Bildet er fra Washingtonpost.com.

- Hva er det som gjør at vi aldri vokser fra eventyr?

- Hvordan lese mer? Mye mer…

- Er du forfatter? Da kan kanskje denne artikkelen hjelpe deg med å utvikle hjemmesiden din.

Håkon Havik, leder i Ordflyt. Bildet er fra nrk.no.

- Du tenker kanskje at du ikke har nok tid til å lese, med så mye annet som ofte skjer i ferier? Hvorfor ikke begynne å høre på flere lydbøker?

- Kvinnelige forfattere i India skriver stadig mer erotikk, men gjør det under pseudonymer.

- I disse dager får en rekke danske forfattere utbetalt biblioteksavgift.

Kurt Vonnegut. Bildet er fra theaustralian.com.au.

- Visste du at forfatter Kurt Vonnegut jobbet som bilselger på 50-tallet, og at han hadde en tendens til å kjøre som en villmann da han tok med potensielle kunder på prøvetur?

- Havner Jane Austen på tipundsseddelen i Storbritannia, mon tro?

- NRK har samlet noen av bøkene vi har å glede oss til denne høsten.

Forfatter David Mamet sier: “Publishing is like Hollywood. Nobody does the marketing they promise.” Bildet er fra irishtimes.com.

- Internett gjør selv-publisering (det å utgi bok uten forlag) enklere.

- Det er kanskje ingen overraskelse at vi låner mest krim på biblioteket.

- Skoler i India snur opp ned på klassikere for å lære om likestilling. Tiltaket kommer som et resultat av voldtektsbølgen de har hatt, deriblant den svært brutale og dødelige gruppevoldtekten av en ung kvinne på en buss.

Forfatter Ted Dawe har skrevet kontroversielle Into the River. Bildet er fra nzherald.co.nz.

- En ungdomsbok har skapt stor kontrovers i New Zealand grunnet innhold om blant annet sex og narkotika. En bokhandel har for eksempel nektet å ta den inn, men til syvende og sist ble boka tatt i forsvar av dommeren.

- Den britiske eventen Independent Booksellers Week (IBW) gikk av stabelen denne helga, og 360 forskjellige uavhengige bokhandlere deltar. Dette er det sjette året IBW arrangeres, og årets utgave skal være “den største og beste hittil.”

- I tv-serien “Pawn Stars”, kom en kunde inn med en svært sjelden førsteutgave av Twenty Thousand Leagues Under the Sea av Jules Verne. De aller fleste kopiene forsvant under den store brannen i Boston i 1872, og nå eksisterer det bare omkring 50 eksemplar.

Illustrasjon fra guardian.co.uk.

- Dette er den beste ferielektyren, i følge The Guardian.

- I et forsøk på å inspirere ungdom til å bli mer interessert i Shakespeare, kan man nå lese Star Wars i klassisk, Shakespearesk drakt.

- Dersom du skulle føle deg inspirert til å lære mer om Nelson Mandela i disse dager, har Washington Post fem forslag til deg.